På høy tid å redefinere vårt syn på selvmord!

Selvmord. Ordet setter sinnet i kok hos meg. Ikke fordi jeg fordømmer selvmord, men fordi jeg nylig leste artikkelen «Vi må snakke om selvmord. Vi må våge å stille spørsmålet.» der mennesker som vurderer selvmord eller begår selvmord blir fordømt. Jeg kjenner fordømmelsen sterkere og sterkere hver gang jeg leser uttalelsene i saka, og kjenner at jeg blir mer og mer provosert av det manglende perspektivet og den manglende ydmykheten Rita Småvik og Hilde-Carin Storhaug utviser i det de blir sitert på.

Ydmykhet er en dyd, sies det bombastisk av så mange. Det virker som om de fleste bare sier dette uten helt å forstå hva de sier. Derfor klargjør jeg hva jeg legger i denne dyden:
Evnen til å akseptere at andres løsninger på utfordrende situasjoner kan være minst like gyldige som dine løsninger.

Avrunding: Farvel, Walter

Han var en energisk jævel som aldri holdt kjeft. Alltid lysten på å diskutere. Hver gang vi møttes snakka han ivrig og engasjert i vei om noe, og intensiteten økte for hvert ord. Tempo og tema var vanligvis på et nivå som var vanskelig å henge med på; frenetisk og filosofisk. Stort sett bare nikka jeg og sa «jada» når han satte i gang. Intensiteten var vel bare et resultat av en, for meg, ubegripelig inspirasjon og et enormt uttrykksbehov. Noen ganger ble det rett og slett litt voldsomt. Kanskje hadde han bare forstått noe vi andre ikke hadde, og hadde et inderlig sterkt ønske om å hjelpe oss med å nå samme innsikt.

Borte så brått, kjære Walter

Livet er skjøre greier. I det ene øyeblikket så fullt av energi – et menneske i full vigør. Det siste en husker. Før det neste øyeblikket inntreffer i ensomhet; øyeblikket der det brått er full stopp.

Inntil det siste var diskusjonene Walter og jeg hadde av de mest ekstreme jeg kunne oppleve. Fantastiske, interessante, høyttravende, intense, høylytte, grensesprengende, svevende, opprivende, glødende. Hele kroppen var i sving; heftig gestikulering, kraftfulle ansiktsuttrykk, aktiv beinbruk og oppgir pusting med både nese og munn.

Politisk apostasi: Beretning fra en framtidig «blank velger»

Jeg har mista troa, og det gjør vondt for ei sterkt demokratisk sjel som meg. Jeg har mista troa på det politiske system. I stadig større grad har det blitt nettopp dét – et system; med den sykdommen alle system får når de har seg for store og sterke, nemlig at det råtner på rot og blir til for sin egen del.

Demokratiet i seg selv er vakkert, optimistisk og fullt av framtidshåp. Selve essensen i demokratiet er tanken om at alle er likeverdige, at alle skal være frie, at man skal bruke friheten til aktivt å være med på å forme samfunnet for framtida og at man blir representert av noen man har tillit til at får gjort det slik en selv har tenkt. Politikerne skal være ombudspersoner både for partifeller og velgere; de skal sette innbyggernes beste og innbyggernes ønsker for ei trygg og stabil framtid først.

Godt nytt: De ti nye, rasjonelle bud

Religionen stod sterkt i min oppvekst. Naturlig nok – jeg er oppvokst på Jæren, et sted der bibelbeltet er på de aller innerste hakkene. Jeg har gått i søndagsskole, jeg har bekrefta troen jeg fikk i dåpen gjennom konfirmasjonen og jeg har gjennom hele grunnskolen lært meg til å akseptere Guds ord og ikke stille spørsmål ved troen og skriften.

Samtidig har jeg hele mitt liv hatt en sterk frihetstrang og en sterk rettferdighetssans. I ungdomsårene opplevde jeg det som dypt urettferdig at jeg ikke skulle få stille spørsmål ved det jeg hadde blitt fortalt. Skolesystemet, livet i menigheten og tradisjoner satte min frihetstrang under sterkt press. Mine foreldre klarte aldri å besvare mine spørsmål om ”hvorfor”. De avfeide dem og henviste oftere enn hva godt er til at ”godta det du har lært” eller de drepte min nysgjerrighet med ”det bare er sånn”.
I dag beskriver jeg følelsen jeg den gang satt med som å bli vingeklippa. Jeg ble vingeklippa til gudfryktighet og blind lydighet.

Etter hvert lærte jeg meg – av meg selv – å tenke selv. Å tenke kritisk. Denne evnen har med tida blitt en ryggmargsrefleks, en kvalitet. Der jeg før forkasta det jeg ikke var enig i etter at jeg hadde utsatt det for kritisk tanke, bruker jeg nå det andre sier som utgangspunkt – selv om jeg måtte være uenig i det. Jeg ”går inn i” det andre sier og prøver å forstå hvordan andre tenker og hvorfor de som er uenige mener det er fornuft i det de sier og mener. Ved å gjøre dette, kan jeg ta eierskap over det de sier og formulere det med egne ord.

Jeg har altså utvikla evnen til å erkjenne at andre kan ha gode poeng, definere hva jeg synes er gode poeng, begrunne hvorfor jeg mener det er gode poeng, finne ut hvordan jeg kan gjør det ”til mitt eget” (i god Idol-ånd) for slik å bli i stand til å endre mine prinsipp. På denne måten utvider jeg min virkelighetsforståelse, jeg blir mer imøtekommende og inkluderende samt at jeg blir mer fleksibel i møte med andre mennesker og forståelsen av dem.

De ti bud er noe jeg over lang tid har dratt gjennom de ovennevnte stegene. Budene som bør være enhver kristen persons utgangspunkt for god livsførsel; liksom-vedtatte sannheter jeg hadde som utenatlekse både hjemme, på søndagsskolen og i grunnskolen. Mekanisk innlæring av ti punkter (men som egentlig er fjorten?). O store hellighet framfor noen innen kristendom har jeg altså utsatt for refleksjon og kritisk tanke. Jeg har forsøkt å gjøre dem til mine egne.

Forutsetninga for min nye forståelse av tidenes mest kjente bud, er et annerledes og nytt forhold til konseptet Gud. Jeg mener at skal man utfordre innholdet og intensjonen med budene, må man gjøre det etter at man først har redefinert gud og skaperverket. Man kan selvsagt ikke få en ny forståelse innenfor de gamle rammene, akkurat som man ikke kan finne en ny vei til fjelltoppen innenfor rammene av de gamle stiene.

Gud er, i min nye forståelse, ensbetydende med naturen. Konsekvensen av dette er at Jesus er en reformator av jødedommen og at Jesu budskap handler om at vi må leve i bærekraft med naturen, at vi ikke må sette noe menneskeskapt over naturen, at vi ikke skal definere noe som ”vår natur” og kalle det for ”naturen” og at vi ikke skal dyrke menneskeskapte system som vår religion. Sagt med et mer moderne og rasjonalt språk:

Mennesket er avhengig av naturen, men naturen er ikke avhengig av mennesket. Bærekraft for alt liv er viktigere enn profitt og menneskeskapte system som kapitalismen kan ikke erstatte og settes over naturen. Menneskeskapte system er ikke naturen, og derfor er de heller ikke ”vår natur”.

Dersom vi bytter Gud ut med naturen i religiøse tekster, og spesifikt i Bibelen, samtidig som vi ser på Jesus som en ekstremt tidlig MDG-politiker, blir plutselig budene logiske og hensikten høyst rasjonell. Kanskje er jeg i ferd med å finne min vei tilbake til religionen jeg på det nærmeste hadde forlatt?

Etter lang tids overveielse, refleksjon og kritisk tanke, har jeg derfor kommet fram til at naturen er Gud og at Jesus var en liberal reformator som var opptatt av at forvaltninga av naturen og alt som finnes ikke bare var en oppgave naturen hadde tildelt jødene. For Jesus var dette en oppgave som ligger på alle mennesker i hele verden – uavhengig av kjønn, etnisitet, kultur, alder, religiøs overbevisning etc. Derfor var det så viktig for ham at man skulle gå ut i verden og dele dette budskapet; at flest mulig skulle kjenne til det for å ansvarliggjøre menneskeheten og få dem til å spre budskapet om at vi må forvalte naturen og alt som finnes på en bærekraftig måte til så mange mennesker som mulig.

Jeg har derfor tatt meg friheten til å skrive de ti bud anno 2016:

Kristen kulturhovering: Skinnhellig, hyklersk og uvitende

Jeg har hatt en sommer full av tanker. Vanskelige tanker. Enormt med tvil rundt hvem jeg er, hva slags menneske jeg er og tilsvarende for ”oss” og ”vi” – samfunnet. Visstnok skal ”vi” være et land tufta på kristne verdier etter en tusen år lang kristen historie, tradisjon og kulturarv. Jeg anser meg for å være – eller i alle fall å ha blitt forma og prega til å være – et kristent menneske i dette angivelig kristenverdibaserte landet.
Men jeg har lassevis av tvil. Spesielt rundt det kollektive, og som en konsekvens er det dermed også sterk tvil rundt meg selv.

Skinnhellig er landet vi bor i, tør jeg påstå. Skinnhellig, hyklersk og uvitende. For fremdeles å være inkludert i hopen – konformiteten – er det viktig at vi ytre sett framstår som kristne, selv om vi har glemt eller kanskje til og med aldri visst og forstått hva kristendommen og Jesu ord faktisk dreier seg om.

Likevel tør vi altså å hovere. Vi tør å hovere med vår kultur, våre verdier. Når vi altså ikke har forstått dem – for vi forstår dem bare slik det passer oss best, slik at det slår bra ut for oss selv og rettferdiggjør oss selv i ulike situasjoner. Hykleriet lenge leve.

"Foreldre - skjerp dere!" Klar tale fra min sønn.

Sterk kost! Tidligere i uka fant jeg et brev fra min sønn. Han hadde skrevet – for hånd – til både meg og mora (min ekskone). Brevet er så treffende, velformulert og allmenngyldig at jeg velger å dele det. Selvsagt med tillatelse fra min sønn.

”Kjære mor og far. Eg skriv dette til dykk fordi eg ikkje trur eg klarer å halde meg roleg om me tok dette munnleg akkurat no. Det er for viktig for meg. For alvorleg.

Jæren: Konforme bønder og byaser uten evne til inkludering

Integrering er en våt drøm. En illusjon. En utopi.

I alle fall så lenge ansvarsfraskrivelsen, konformiteten og manglende evne og vilje til å inkludere rår. Jær-distriktet, med den nordlige forgreininga, må i så måte være norgesmester i alle disse. Vi er nok også verdensmestere i jantelov, noe som overhodet ikke bidrar positivt.

Det er lett å peke på hvorfor det er slik.

Skolesystemet må forkaste sine forelda tanker!

Jenta mi fikk meg til å tenke på noe tidligere i dag. Et øyeblikks magi gjorde at tankene mine ble skrudd helt tilbake til Sokrates og hans jordmorpedagogikk, før jeg dro med meg både Sokrates selv og pedagogikken hans tilbake til nåtida. På vegne av Sokrates og på min datters vegne, lurer jeg på om skolen har forstått hva jordmorpedagogikk går ut på, hvilke implikasjoner den har og om / hvordan de utøver den.

Min datter har nemlig slitt ganske mye lesing og skriving. Hun er for så vidt heldig som har evnen til uttrykke seg på flere språk fordi hun har foreldre med to veldig ulike morsmål. Åpenbart har hun også «magiske evner», noe hun fullstendig ut av det blå viste da hun forleden dag satt ved pianoet. Hun spilte og sang av pur glede. Ren improvisasjon.
Det var da det skjedde. Magien!

Reform, struktur og sammenslåing: Kommunalt samliv

Samboerskap og ekteskap er absolutt en av de største reformene en enslig person kan gjennomgå i livet sitt. Strukturen i livet en så langt har ført gjennomgår ei enorm omlegging når man slår sammen ens liv og hverdag med et annet menneskes liv og hverdag. Omlegginger av denne typen er ekstremt krevende og fører ofte til at man enten ikke innleder et samliv eller at samlivet (i om lag halvparten av tilfellen) ryker.

Da jeg gifta meg med mi fantastiske ekskone Syrine, var det i ren og pur forelskelse. Begge to var hodestups forelska og ønska «full pakke» så snart det lot seg gjøre. Ekteskap, svangerskap, stasjonsvogn, hus og hage, oppussing, hagestell, barnestell, barnehage… hele greia. I den rekkefølgen. På kort tid. Altfor kort tid. Jeg skulle ønske at vi, midt oppi all vår iver og entusiasme – midt oppi vår forelskelses blindhet, hadde makta å tenke klart og rasjonelt. At vi hadde venta med å ta store avgjørelser til etter at forelskelsens rus hadde lagt seg. Da hadde vi nok klart å planlegge på en mer rasjonell måte.

Kjære foreldre – drit i morsdag og farsdag!

På selveste morsdagen skriver jeg altså at mødre skal drite i morsdagen. Da er det fort gjort å falle for fristelsen å ”tenke sitt” om meg – at jeg ikke er glad i mora mi, at jeg er en egoist som ikke bryr meg om andre, at jeg sier det for å slippe å gi en gave etc.

Ingen av dem kunne vært lenger fra sannheten.

Historiske eller nålevende helter - hvem er de?

I går havna jeg i debatt med min barndomskompis, Walter Anda Mattingsdal, som er akademiker. Han er naturlig nok veldig stolt av si solide utdanning og høye grad innen historiefaget. Debatten hadde utgangspunkt i et spørsmål min sønnen hadde fått på skolen (samfunnsfag på videregående skole):

Hvilke tre personer fra fortid og / eller nåtid kunne du tenke deg å invitere til middag for en prat?

Ekteskapet er en unødvendig bløff

Jeg har i lang tid sett meg lei på hvordan samfunnet blir blenda og styrt "vedtatte sannheter" som religioner har fått styre og diktere gjennom flere hundre år. Dette påvirker fremdeles moral og etikk helt ned på individnivå, og ikke alltid på en positiv måte verken på mikro-, meso- eller makronivå.

Mine foreldre er erklærte pietister. Jeg har derfor vært nødt til å leve etter det som deres religions pipe blåste. Det var naturligvis forventa at jeg skulle være kristen og at jeg ikke skulle utfordre religiøse dogmer og religiøst erklærte sannheter.
Mine foreldre har bare delvis og i liten grad lyktes.

Problemet deres oppstod da de gifta seg og ble fullbyrda da ekteskapet endte i skilsmisse. Gud forby, man kan da ikke skille seg fra noen man har lovet evig troskap til! Man lover noe overfor Gud (i det minste stedfortrederen) og er derfor forplikta til å holde pakten. Uansett.
Gjennom denne pakten gis man lov til å utforske mennesket man ekter sitt underliv og kjønnsorgan. Ellers bryter man med et grunnleggende prinsipp og grunnleggende regler man har knytta seg så sterkt til gjennom at man lar religionen definere seg selv og sitt liv.
Ved å inngå denne pakten har man lagt grunnlaget for aksept fra Gud og hver mann - absolutt alles aksept - fordi man nå har gått med på spillereglene som definerer og gir suksess.
Suksess én er at man har klart å bli gift. Til tidligere til bedre.
Suksess to er at man nå (og så snart som mulig) har lov til å ha sex.
Suksess tre er at man skaper barn gjennom å ha sex.
Suksess fire er at disse barna arver foreldrenes religion, og dermed deres leveregler. På denne måten opprettholdes troen og menigheten.
Man blir jo kalt sexfiksert av mindre enn dette, så man har god grunn til å si at religioner er sterkt sexfiksert.
Det motsatte av suksess er å bryte ekteskapet man har inngått, fordi ekteskapet er den eneste ønska samlivsformen og den eneste samlivsformen som er bra for barn og som kan gi barn den ønska og nødvendige ballasten de trenger for å mestre livet.
Sånn sett mista mine foreldre all sin suksess i det øyeblikk de signerte skilsmissepapirene. Helvetes porter åpna seg, Satans armer omfavna dem og slukte deres sjeler. Fortapte, fordømte, fraskilte menneskesjeler. Hvilken skjebne...

Om meg

Hei, og velkommen til bloggen min.
Jeg fant ut at det var på høy tid å opprette en blogg etter at jeg har jobba som forfatter i aller vesentligste del av mitt liv. I mitt virke har jeg skrevet mange ulike tekster fordi jeg har mye å uttrykke på mange ulike måter. Det har tatt lang tid å komme til erkjennelsen av at jeg aksepterer meg selv som blogg-forfatter. Jeg måtte overvinne et par fordommer i den prosessen.