Inntil det siste var diskusjonene Walter og jeg hadde av de mest ekstreme jeg kunne oppleve. Fantastiske, interessante, høyttravende, intense, høylytte, grensesprengende, svevende, opprivende, glødende. Hele kroppen var i sving; heftig gestikulering, kraftfulle ansiktsuttrykk, aktiv beinbruk og oppgir pusting med både nese og munn.
Temaene kunne være fra det banale til det metafysiske. Fra hva vi mente at rødvinen lukta og hvilken ost som egner seg best på pizza, til premisser for en ny og revolusjonerende forståelse av religioner og hvordan Game of Thrones bare er et forenkla bilde av den virkelig verden vi selv lever i.
Stort sett var vi enige, og stort sett var vi enige om å være uenige bare for å være uenige. Stort sett var vi også om hvordan vi skulle være uenige – han la seg veldig på ei linje med vitenskapelig metode og rasjonalitet og logos, mens jeg naturlig nok valgte ei dogmatisk linje med religiøse og emosjonelle argument og lassevis av patos. Han med en mer konservativ og konvensjonell forståelse av sammenhenger og forhold til begrep, mens jeg kjørte den nye og radikale forståelsen som utfordra det han måtte forsvare. Med all den frustrasjon det utløser hos et menneske som må være i forsvarsposisjon og alt hva det medfører for et menneske som får være i førersetet og levere premissene, påstandene og definisjonene i diskursen.
Vår siste debatt om hvorvidt åpenhet og ærlighet er viktige prinsipp man bør etterstrebe, ble – mildt sagt – livlig. Det ble nok mer personlig og følelsesladd enn han kanskje satte pris på; noe som nå er lett for meg å angre på nå i ettertid. Han var ikke akkurat blant dem som delte så mye av seg selv. Det var veldig få som hadde privilegiet av å nyte hans åpenhet. Når han en sjelden gang likevel valgte å løfte litt på lokket, var han direkte og talte med en slående ærlighet jeg sjelden eller aldri har opplevd fra noen andre. Da lytta man. Med største og dypeste respekt.
Naturlig nok forsvarte han det han mente var fornuften i at man bør være forsiktig med åpenhet, hva man deler med andre. Traust og inneslutta til det siste. Trolig også usikker, og kanskje litt redd. Forklaringa ligger nok, for ham som for alle andre, i barndommen. En barndom han – i kraft av den han var – selvsagt fortalte veldig lite om.
Nå er han altså borte. Denne grublende, energiske kranglefanten. Denne usikre, høyrøsta filantropen. Min brysomme og fantastiske venn.
Gåta. Mysteriet.
Geniet. Unikumet.
Walter.
Brått var du borte. Uten et ordentlig og verdig farvel.
Hvil i fred, du og hemmelighetene dine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar