Avrunding: Farvel, Walter

Han var en energisk jævel som aldri holdt kjeft. Alltid lysten på å diskutere. Hver gang vi møttes snakka han ivrig og engasjert i vei om noe, og intensiteten økte for hvert ord. Tempo og tema var vanligvis på et nivå som var vanskelig å henge med på; frenetisk og filosofisk. Stort sett bare nikka jeg og sa «jada» når han satte i gang. Intensiteten var vel bare et resultat av en, for meg, ubegripelig inspirasjon og et enormt uttrykksbehov. Noen ganger ble det rett og slett litt voldsomt. Kanskje hadde han bare forstått noe vi andre ikke hadde, og hadde et inderlig sterkt ønske om å hjelpe oss med å nå samme innsikt.

Borte så brått, kjære Walter

Livet er skjøre greier. I det ene øyeblikket så fullt av energi – et menneske i full vigør. Det siste en husker. Før det neste øyeblikket inntreffer i ensomhet; øyeblikket der det brått er full stopp.

Inntil det siste var diskusjonene Walter og jeg hadde av de mest ekstreme jeg kunne oppleve. Fantastiske, interessante, høyttravende, intense, høylytte, grensesprengende, svevende, opprivende, glødende. Hele kroppen var i sving; heftig gestikulering, kraftfulle ansiktsuttrykk, aktiv beinbruk og oppgir pusting med både nese og munn.