Selvmord. Ordet setter sinnet i kok hos meg. Ikke fordi jeg fordømmer selvmord, men fordi jeg nylig leste artikkelen «Vi må snakke om selvmord. Vi må våge å stille spørsmålet.» der mennesker som vurderer selvmord eller begår selvmord blir fordømt. Jeg kjenner fordømmelsen sterkere og sterkere hver gang jeg leser uttalelsene i saka, og kjenner at jeg blir mer og mer provosert av det manglende perspektivet og den manglende ydmykheten Rita Småvik og Hilde-Carin Storhaug utviser i det de blir sitert på.
Ydmykhet er en dyd, sies det bombastisk av så mange. Det virker som om de fleste bare sier dette uten helt å forstå hva de sier. Derfor klargjør jeg hva jeg legger i denne dyden:
Evnen til å akseptere at andres løsninger på utfordrende situasjoner kan være minst like gyldige som dine løsninger.
Selvmord er også ei løsning! En ydmyk erkjennelse jeg nå har kommet til, fordi jeg vil uten videre anta at en person som vurderer selvmord har gjort nettopp dét veldig grundig – vurdert. Vurdert ulike løsninger.
For meg vil det være respektløst å hevde at det er ei enkel løsning og at de som ønsker å avslutte livet sitt tenker seg ekstra grundig om. Like absurd er det, for meg, å hevde at mennesker som vurderer selvmord er syke og at de kun tenker på seg selv. Det snakkes jo stadig om at man må være løsningsorientert og at man skal søke løsninger som er til det beste for alle involverte – ikke bare for alle andre, men også for den som trenger løsninga.
Mennesker som vurderer selvmord, gjør det fordi de bærer på ei belastning som skaper utfordringer for dem. Utfordringene kan ofte oppleves å være skapt av andre, akkurat som de beste løsningene ofte er avhengig av andre. Nettopp andre er nøkkelen her. Hva med å følge opp tanken om at andre har minst like mye ansvar for å ha skapt belastninga og utfordringa for den som vurderer selvmord?
Også løsningene er like avhengige av andre. Så når man mener at å vurdere selvmord er «bare et rop om hjelp», bør man ta det på alvor. Ansvaret for å løse situasjonen ligger minst like mye på de rundt den som vurderer selvmord. Måten man umiddelbart bør agere på, er snarest mulig å skru empatien på fullt og stille opp for det mennesket som vurderer selvmord.
«Det er skummelt hvis en begynner å tenke på selvmord som en plan B, som et alternativ hvis livet blir verre enn nå. Det er nesten som å planlegge en ferietur til USA, jo mer en tenker på det, jo mer reelt blir det. Det kan føre til at en snevrer inn sin verden, og ikke ser alle de som bryr seg og vil hjelpe. Isteden planlegger en hvordan en skal ta livet sitt,» sier Rita Småvik. Det som er skummelt, er at hun sier dette som psykiatrisk sykepleier og fagkoordinator ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i Midt-Norge. Makan til mangel på ydmykhet og perspektiv skal du lete lenge etter:
- «(...) et alternativ hvis livet blir verre enn nå». Altså er det bare «livssmerte» som gjør at man vurderer selvmord, i følge Småvik. Walter hadde et helt strålende liv, han. Livet hans var så bra som det kunne bli. Hvorfor skal han ikke få lov til å «legge opp når man er på topp,» slik man ofte sier i mange andre sammenhenger?
- «(...) å tenke på selvmord som en plan B». Hva hvis det er plan K, da? Småvik vitner om en veldig binær måte å tenke på, og viser at det er hun som må se på selvmordet som ei enkel løsning og som det eneste alternativet til det eksisterende. Et menneske som vurderer selvmord, kan faktisk ha vurdert enormt mange løsninger og prøvd seg på flere av dem.
- «(...) ikke ser alle de som bryr seg og vil hjelpe». Hva vet vel Småvik om dette? Hun bare bestemmer at slik er det! Lite ydmykt igjen. Walter understreka stadig hvor stor pris han satte på alle menneskene han hadde i livet sitt. Han var særdeles takknemlig, og han var flink til å anerkjenne oss andre for å stille opp, bry oss og støtte for selv den minste ting. Kanskje hun skulle snu perspektivet og tenke på om menneskene rundt den som vurderer eller har gjennomført selvmord i stor nok grad ser at de trenger å bry seg og at de må hjelpe til?
- «(...) en snevrer inn sin verden». Det er vel slik at når man først har bestemt seg for å prøve ei alternativ løsning, så gjennomfører man faktisk. Da snevrer jo alle mennesker inn sin verden. Karrieremennesker snevrer i alle høyeste grad inn sin verden, men siden det er så mange som gjør det er det anerkjent å være karrieremenneske, og siden det er så lett å speile seg i dem er det ikke uglesett å snevre inn sin verden på denne måten. Men når man vurderer selvmord, kan ikke det anerkjennes som løsning, og da snevrer man inn sin verden. Selv om man altså kan ha ei lang liste med alternative løsninger som allerede er utprøvd – løsninger som ikke innebærer å avslutte liv.
Hilde-Carin Storhaug er fylkesleder i Leve Sør-Trøndelag, en organisasjon for etterlatte etter selvmord. Hun mener at «hvis en tenker på å ta livet sitt, så er en syk og trenger hjelp». Ydmykt bestemmer altså Storhaug at slik er det bare. Slik det vel «alltid vært» og slik kommer det vel «alltid til å være». Fordømmelsen er åpenbar og total. Alt ansvaret legges på den som vurderer å avslutte livet sitt, samtidig som den sykeliggjøres.
Igjen vil jeg oppfordre til å snu perspektivet og først å se på hva de rundt den som vurderer å avslutte livet sitt gjør – eller oftest hva de ikke gjør (sett fra den som vurderer selvmordet sitt perspektiv). Uten at jeg kjenner verken Småvik eller Storhaug og deres livserfaringer, og derfor bare må forholde meg til deres uttalelser, våger jeg å påstå at det virker som de aldri har vært i en situasjon der de seriøst har vurdert tanken på å avslutte sitt eget liv. Da tror jeg de hadde uttalt seg mer ydmykt, med større forsiktighet og med større perspektiv enn det de gjør.
Jeg mener det er på tide at vi redefinerer vårt syn på selvmord og mennesker som vurderer eller har gjennomført selvmord.
Selvmord er bare ei av mange løsninger, og er like gyldig som å «dra ut i villmarka i et halvt år for å finne seg selv», bli munk eller nonne, søke ny jobb og nye utfordringer, dra på ekspedisjon etc. Noen har bare bestemt at siden selvmord ender med at man avslutter et liv, er det ikke ei akseptabel løsning.
Mennesker som vurderer selvmord bør man møte med ydmykhet og man bør søke å forstå dem, framfor å møte dem med holdninga om at de er syke og trenger hjelp, at de er egoister som snevrer inn sin verden og at de har det vondt i livet sitt. Tenker man slikt, er man forutinntatt. Om det viser seg å stemme, skal man finne ut det ved å gå i dialog snarere enn å ha det som utgangspunkt og så «lede personen» inn i en profeti som er diagnosen du allerede har bestemt.
Mennesker som har gjennomført selvmord er faktisk mennesker som har en enorm viljestyrke. De er faktisk så sterke at de er i stand til å avslutte sitt eget liv. De overvinner naturens kanskje sterkeste drivkraft – nemlig overlevelsesinstinktet! De etterlater seg en tydelig beskjed til sine pårørende og til omverdenen: «Jeg har prøvd ulike løsninger, men dere aksepterte, inkluderte og imøtekom meg aldri. Å forlate belastninga jeg levde med og forsøkte å kvitte meg med, synes jeg var ei bedre løsning enn å være blant mennesker som ikke anerkjente belastninga og som mente jeg burde være mer som dem.» Eller at de simpelthen sier: «Jeg var mett nå. Jeg har hatt et fint liv der jeg har opplevd og oppnådd det jeg ønska meg. Jeg ville derfor forlate verden på en skånsom måte, vel vitende om at jeg hadde det fint og at livskvaliteten var på topp. Glad i dere alle!»
Når det gjelder Walter, kan jeg si at blant alle fantastiske mennesker i mitt liv, er Walter den som i minst grad kan beskrives som egoist. Mer empatiske og inkluderende mennesker skal du lete lenge etter. Få har så mye omtanke for andre og tar hensyn til andres ve og vel i den grad Walter gjorde.
Walter var en særdeles rasjonell person som alltid vurderte alle løsninger – også de løsninger som for de fleste av oss framstår som (bokstavlig talt) utenkelige. Han var en mester på å finne løsninger som tok hensyn til alt og alle uten å miste intensjonen av syne.
Han oppnådde enormt mye i løpet av livet. Alt han oppnådde var viktig for ham selv. Man kan si at alt han gjorde og oppnådde ble «veksla inn i hans egen valuta». En valuta han var særdeles rik på.
Jeg kan ikke komme på noe som skulle være til hinder for hans livsutfoldelse. Livskvaliteten var stor, noe han selv stadig påpekte.
Småvik og Storhaug vet ingenting om Walter og hans liv. Likevel påberoper de seg altså å ha alt vettet og uttaler seg på en fordømmende og nedlatende måte om mennesker og skjebner de vet lite om.
For meg er det ingen uforståelig gåte at Walter valgte å avslutte livet. Hans bortgang har gitt meg et annet perspektiv på løsninga selvmord.
Livene våre eies av oss selv. I likhet med alle andre levende skapninger, eide også Walter sitt liv. Han hadde makta, og den brukte han til å avgjøre at nok var nok – til at han skulle legge opp når han var på topp. At Småvik og Storhaug per nå ikke ser på selvmord som ei løsning i sitt liv, er helt greit. De har ingen rett til å pålegge andre det samme synet.
Det er mye bra i det som kommer fram i teksten. Jeg reagerer altså på det Småvik og Storhaug blir sitert på, og mener derfor at vi bør ha en offentlig samtale og debatt om dette temaet slik at vi alle får utvida våre perspektiv på selvmord og løsninger for å få mennesker til å oppleve livsmestring.
Hva gjelder Walter, vet jeg at han var trygg på sin avgjørelse. En avgjørelse jeg er sikker på at han gjorde uten bitterhet og vrede, og at det var en avgjørelse han ikke tok med lett hjerte fordi han var glad i oss andre.
Han var bare mett, og det er lov.
Han var bare sjef i eget liv, og det er lov.
Han var bare fri.
Han var bare et menneske.
Han var bare Walter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar