Kristen kulturhovering: Skinnhellig, hyklersk og uvitende

Jeg har hatt en sommer full av tanker. Vanskelige tanker. Enormt med tvil rundt hvem jeg er, hva slags menneske jeg er og tilsvarende for ”oss” og ”vi” – samfunnet. Visstnok skal ”vi” være et land tufta på kristne verdier etter en tusen år lang kristen historie, tradisjon og kulturarv. Jeg anser meg for å være – eller i alle fall å ha blitt forma og prega til å være – et kristent menneske i dette angivelig kristenverdibaserte landet.
Men jeg har lassevis av tvil. Spesielt rundt det kollektive, og som en konsekvens er det dermed også sterk tvil rundt meg selv.

Skinnhellig er landet vi bor i, tør jeg påstå. Skinnhellig, hyklersk og uvitende. For fremdeles å være inkludert i hopen – konformiteten – er det viktig at vi ytre sett framstår som kristne, selv om vi har glemt eller kanskje til og med aldri visst og forstått hva kristendommen og Jesu ord faktisk dreier seg om.

Likevel tør vi altså å hovere. Vi tør å hovere med vår kultur, våre verdier. Når vi altså ikke har forstått dem – for vi forstår dem bare slik det passer oss best, slik at det slår bra ut for oss selv og rettferdiggjør oss selv i ulike situasjoner. Hykleriet lenge leve.

Hva med Jesu ord, da? Om en høyere kollektiv bevissthet. Om kollektivt ansvar – for våre medmennesker, for alt levende og for kloden. Om at vi er forplikta til å gjøre vårt ytterste for vår eksistens – vår sameksistens – ved å bidra til å spre budskapet om ansvarlighet til så mange som mulig. Om at vi skal være mindre opptatt av det verdslige og materielle, at vi heller skal reflektere rundt moralske spørsmål og være tilstede for andre.

Jesus innstifta aldri noen religion – den jobben var det så til de grader andre som påtok seg og deretter utnytta på det groveste. Jesus reformerte jødedommen, som til da hadde vært en pakt mellom Gud og jødene, der jødene hadde fått ansvaret for å forvalte skaperverket. Reformasjonen ligger i at ansvaret nå påligger alle – forvaltning av skaperverket var ikke bare forbeholdt jødene, fordi det naturligvis er et kollektivt ansvar vi alle deler som bevisste beboere av kloden.

Viktigst av alt i Jesu budskap er kjærligheten. Kjærligheten til våre medmennesker, til livet og til vår klode. Kjærligheten til livet og friheten. Kjærlighet gjennom tilgivelse - ikke (for)dømming. Det er nemlig ikke menneskets oppgave å dømme hverandre – det er Guds oppgave å dømme levende og døde. Menneskets oppgave er å tilgi. Tilgivelse – kjærlighet i praksis.

Hvorfor har mennesker (især de som kaller seg kristne) så lett for å glemme tilgivelsen når noen har tatt sin straff og sont for den – altså gjort bot for sin synd? Hvor ble tilgivelsen av for den tidligere rusmisbrukeren som har sont ferdig, endra seg og tatt et oppgjør med tidligere liv? Hvorfor tilgir verken enkeltmennesket eller systemet? Hvorfor skal noe på rullebladet telle mot deg når du har gjort det alle ønsker og krever – nemlig gjort bot og blitt rehabilitert?

Hvor ble det da av Jesu ord om tilgivelse? Det ble vel – som vanlig – slik at det er alle andre som får tilgi, fordi du selv finner det litt vanskelig. Det krever for mye av deg som menneske. Du er ikke et stort nok menneske. Så mye for å ansvarligheten hver enkelt har for sin neste – altså Jesu ord om nestekjærlighet. Så mye for verdiene og kulturarven det snakkes så høyt om når du selv ikke tilgir, men skyver det over på alle andre.

Hvor ble det da av Jesu ord om at det kun er Gud som kan og skal dømme oss? Det er så mye lettere å dømme sine medmennesker enn å tilgi dem. Alle de ufeilbarlige som kan kaste første stein siden de åpenbart er uten skyld. Så mye for å følge Jesu ord om ikke å dømme – om å la Gud være den som skal dømme levende og døde for deres handlinger. Så mye for å være bevisst rundt hvilke verdier og hvilken moral du forfekter når du hardnakka hevder å være kristen – en god kristen.

Du har ikke snøring!
Når du dømmer noen til et liv mindre verdig enn ditt eget, et liv med mindre frihet; et vanskeligere liv. Selv om synderen altså har lykkes i si rehabilitering.

Jeg kan ikke gå med på slikt. Jeg kan ikke stå inne for det. Hykleriet. Jeg får vondt av det –på vegne av tidligere syndere som har sona og gjort sin bot. Enkeltmennesket og systemet legitimerer hverandres manglende humanitet – hverandres manglende bevissthet rundt de verdier de visstnok skal være moralsk tufta på. Jeg kan ikke være en del av et slikt system. Jeg kan ikke legitimere det. 

Min flotte venn – David Bowitz; en sann menneskevenn – sier så fint at ”hvis du æ i tvil, så æ du ikkje i tvil”. Nå har jeg endelig innsett fortreffeligheten i det han sier:

Fordi jeg er i tvil, er jeg ikke i tvil – om min tro.

Det er bare å finne fram bankID-en, for her skal jeg forlate min tro og det synkende kirkeskipet.