Adjø

Det var ikke stillhet

Som ble min bane

For hos meg var det aldri

Stille

Det var verdens døvhet

Verdens likegyldige døvhet

Som fikk meg i kne

Som knakk meg til sist

#denfølelsen – når det fremmede er i ditt eget hjem

Denne helga innså jeg at min tenåringssønn og jeg har vokst opp i to forskjellige verdener, selv om vi har vokst opp i den samme bygda «ute på bondelandet». I den bygdeverdenen jeg vokste opp i, fantes det kun mennesker med samme hudfarge som meg selv, alle i bygda hadde norske navn og etternavn og prata samme dialekt. Gutter kledde seg i jeans og skinnjakke og likte jenter, mens jentene kledde seg i kjole eller skjørt og likte gutter. På fritida spilte gutta fotball, kjørte traktor og moped og jobba hjemme på gården, mens jentene spilte piano eller sang i koret og hjalp mora si med husarbeidet.

Selv om det er den samme bygda, har sønnen min vokst opp i en annen verden der jenter går i de klærne de ønsker, løfter vekter, driver med surfing og jobber som mekanikere og slaktere, mens han og kompisene… vel, noen ting har kanskje ikke endra seg. Eller?

Jo, noe har endra seg. Det forstår jeg etter denne helga.

Konformitet, makt og marked

Makt har man når man helt eller delvis, direkte eller indirekte, påvirker andres frihet og andres maktutøvelse i eget liv. Å styre ett menneske er «enkelt», fordi det bare er én person. Skal man styre større grupper, eksempelvis forbrukere, er det vesentlig at de tenker likest mulig. Derfor er det både ønskelig og nødvendig for dem som søker (eller har) makt at den store gruppa er mest mulig konform, fordi da tenker de likest mulig – de «tenker som én person». Kan man påvirke menneskers tanker, påvirker man deres valg. Kan man påvirke andres valg, kan de ledes til hva som helst – politisk støtte, terrorisme, lojale konsumenter og forbrukere etc.

Demokrati, åpenhet og tillit

Åpenhet og tillit er fundamentalt i et demokrati som skal ha noe håp om å fungere optimalt. Tillit får vi gjennom å vite om hverandre, se hverandre, møte hverandre, snakke om hverandre og være trygge nok på hverandre.

Dersom en hel skoleklasse hadde tatt på seg laken, hadde nok den som skulle undervise klassen opplevd det som ubehagelig og vanskelig. Fordi den mister høyst nødvendig metainformasjon som ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det samme hadde klassen opplevd om det var den som skulle undervise dem stilte opp dekka av et laken.

Debatten om #norskeverdier - VM i verdihovering?

Verdihovering er ufine greier, fordi noen prøver å ta definisjonsmakt for å si at noe er norskere enn annet, og at det er noe som ikke er norsk. Dette setter mennesker med norsk pass og med norske røtter tilbake til vikingtida i kategorien “ikke-norsk” fordi de ikke faller inn under noen sin definisjon av norsk.

#valg2017 - hvem er faktisk mest enig med meg?

«Velg ikke det partiet som du er mest enig med, men det som er mest enig med deg!»

Selveste 11. september er det parlamentsvalg i Norge. Ulike aktører i media tilbyr sine valgomater (NRK, Aftenposten, TV2 og Nettavisen). Problemet med disse er at du finner ut hvilket parti du er mest enig med, mens sannheten din selvsagt er at du alltid har rett; derfor må man jo finne ut hvilket av partiene som er mest enig med en selv.

Jeg starta derfor med å gå gjennom alle de nevnte valgomatene for å finne ut om det er en tendens i mine prinsipp og i det jeg mener. Valgomatene ber om svar på saker som ikke nødvendigvis er viktige for meg. Derfor lagde jeg i tillegg ei liste over hvilke saker jeg synes er de viktigste, for så å sende denne lista til de fire partiene som gikk igjen som «vinnere» i valgomatene – nemlig Rødt, Miljøpartiet de grønne, Venstre og Sosialistisk Venstreparti. Partiene ble bedt om å gi meg et ja eller nei til sakene på lista de fikk og det de svarte:

Avslutning av livet - ikke feigt og egoistisk!

Selvmord. Selvdrap. Unødvendig harde ord for noe som ikke nødvendigvis er så fælt. For den som utfører det. Hva med å se det fra den som velger å avslutte livet si side? Jeg tror nemlig ikke det er så veldig konstruktivt å se alt fra sitt eget perspektiv og konkludere om alt ut fra egne forutsetninger.

For hvilke forutsetninger har du faktisk til å forstå hvorfor noen velger å avslutte livet sitt når du sliter med å akseptere at å ende sitt eget liv er – for den som gjør det – ei løsning sidestilt med alle de andre alternativene? Ingen forståelse kan komme om du ikke først aksepterer at andres løsninger kan være minst like gode som dine egne.

Negativ tidsånd: Fra målbevisst til målbesatt

Sønnen min kom hjem etter en av de lange dagene på skolen. Frustrert og utmatta. Åpenbart på gråten. Rundt middagsbordet sa han noe smart: Det er ingen som er målbevisst lenger – alle er bare målbesatt. Sterk kost fra en ungdomsskoleelev! Jeg mener at han har hundre prosent rett i det han sier og at han oppnår full måloppnåelse i å sette ord på sine opplevelser og observasjoner.

Kvantitetstyranniet: De offentlige systemene vi har skapt

Frelsen min er at jeg ble frilans. At jeg kan styre min egen hverdag og jobbe i mitt eget tempo og justere intensiteten selv. Jeg kan fylle dagene med den kvaliteten jeg ønsker, og jeg styrer helt selv hva som er mål og mening med dagen og om dagen i det hele tatt trenger å ha mål og mening (noen ganger er det helt fint bare å være).
Slik har det dessverre ikke alltid vært.

Systemet - ikke lederne - er problemet!

«Vi har et ledelsesproblem» - enten det er i offentlig forvaltning, i en bedrift eller i en sektor. Samfunnet vårt er åpenbart gjennomsyra av dårlig ledelse og dårlige ledere, og vi har et gigantisk ledelsesproblem.

Så la oss påstanden «norske ledere er dårlige» for oss, da:

Jærbuen - verdens reddeste?

Jærbuer er verdensmestre i å studere bakken; i å se ned, i å kikke bort. Fra Hå til Tungenes unnviker vi framfor å oppsøke og lukker framfor å åpne. Det er dette som gjør at vi aldri fullt ut kommer til å lykkes med integreringa av våre nye medborgere: Vi inkludere dem jo ikke! Vi inkludere jo ikke våre nærmeste naboer en gang.
Er vi redde?
Hva er det vi, i så fall, er så redde for?