Jenta mi fikk meg til å tenke på noe tidligere i dag. Et øyeblikks magi gjorde at tankene mine ble skrudd helt tilbake til Sokrates og hans jordmorpedagogikk, før jeg dro med meg både Sokrates selv og pedagogikken hans tilbake til nåtida. På vegne av Sokrates og på min datters vegne, lurer jeg på om skolen har forstått hva jordmorpedagogikk går ut på, hvilke implikasjoner den har og om / hvordan de utøver den.
Min datter har nemlig slitt ganske mye lesing og skriving. Hun er for så vidt heldig som har evnen til uttrykke seg på flere språk fordi hun har foreldre med to veldig ulike morsmål. Åpenbart har hun også «magiske evner», noe hun fullstendig ut av det blå viste da hun forleden dag satt ved pianoet. Hun spilte og sang av pur glede. Ren improvisasjon.
Det var da det skjedde. Magien!
Hun som sliter med å skrive enkle setninger, former avanserte fraser av høy litterær kvalitet (i alle fall til barneskoleelev å være). Fantastiske fraser med godt og dypt innhold, som viser verden og mellommenneskelige relasjoner sett gjennom barns øyne og fra barns perspektiv. Hør bare på hva hun får seg til å synge:
Du får meg te å føla dur
Du får tankene ut av et bur
Du smile og e så lur
Då kan eg aldri ver sur
Jeg ble helt paff, og begynte å lure på hvor hun har det fra. Det er jo ikke som om hun har lest dette et sted, for lese gjør i svært liten grad. I alle fall i tradisjonell forstand. Så hvor har hun det fra? Dette må nødvendigvis komme fra et sted - slike språklige evner kan vel ikke et så ungt menneske ha iboende? Er det medfødt?
Her begynte første runde med tanker som skulle lede meg tilbake til Sokrates:
Hun er i grunnen en mester på å lese! Hun leser kroppsspråk, ansiktsuttrykk, bilder, videoer og andre visuelle uttrykk veldig lett. Det er bare den visuelle uttrykksformen tekst hun sliter med å avkode, på lik linje med at mennesker med Aspergers syndrom kan slite med å avkode kroppsspråk, sosiale strukturer, ansiktsuttrykk og muntlige virkemidler som indikerer skjulte eller parallelle meninger (ironi, sarkasme etc.).
Hun er også helt rå på lese - med ørene! For lytting er, i likhet med lesing, bare nok en måte å tilegne seg informasjon på. Lytting kan faktisk være enda mer sofistikert og krevende enn å lese en tekst, ettersom lytting ofte skjer i nærvær av mennesker, der man må lese en komplett sosial situasjon, med humør, kroppsspråk, toneleie, stemning med mer.
Lesing - i vid forstand - er altså en måte å tilegne seg diverse former for informasjon på. Med andre ord:
Dattera mi er en fantastisk god leser! Hun trenger bare litt tid på seg til å lære å avkode skriftlig kommunikasjon.
Min datter mestrer denne utvida formen for lesing såpass godt, at hun har lært seg språk gjennom å være glad i og flink til å lytte, være særdeles sosialt kompetent og ha mye sosial omgang med voksne og mennesker med særs ulik bakgrunn.
Skriving er en måte å uttrykke seg på - altså en metode for «output» der lesing er en metode for «input».
Min datter har altså særs gode ferdigheter når det kommer til å uttrykke seg. Bare hun slipper å skrive det, for da får hun det bare ikke til - ordene stokker seg og kommer ikke ut. Skriver hun, må hun bruke mer energi på det mekaniske og motoriske enn det hun gjør på det innholdsmessige, som tross alt er det viktigste... er det ikke? Eller var det slik at det formidlingsmessige er viktigst? I så fall formidler hun jo råbra når hun - ved å bruke en brøkdel av energien - kombinerer musikk og ord. Hun kan altså formidle på et høyt nivå, så lenge hun slipper å tvinges til å gjøre gjennom å skrive.
Skriving er altså bare en uttrykksform, på lik linje med tegning, maling, dans, foto, musisering etc.
Hva med Sokrates, da? tenker du kanskje.
Sokrates, ja. Han med jordmorpedagogikken. Jordmødre hjelper, som kjent, til med å «hente» barnet ut av mora og inn i verden, slik pedagogen er ment å hjelpe mennesker med å få tanker ut av hodet og inn i verden. Jordmora bruker den fødende mors styrke til å få henne til å bringe barnet inn i vår verden. Pedagogen skal bruke menneskers styrke på å levere idéene deres til verden.
Ganske enkelt. Ganske genialt.
Skolen, da? Hva gjør skolen? Bruker skolen elevenes styrke(r) til å hjelpe dem med å levere sine tanker og idéer til verden? Hjelper pedagogene elevene sine til å uttrykke seg selv slik det er mest naturlig for dem? Hjelpes elevene til å bli seg selv, i tråd med Kants kategoriske imperativ?
Min påstand er at skolen fokuserer altfor mye på tradisjonell lesing og skriving som tradisjonelle, tekniske ferdigheter, og er mer opptatt av at elevene skal bli flinke til det lærerne er flinke på - nemlig å uttrykke seg skriftlig i tradisjonell forstand og bli flinke til å lese i tradisjonell forstand, fordi lærerne selv har sine styrker her. Altså legges lærernes forutsetninger til grunn, og «skolens kategoriske imperativ» blir at enhver lærer er et mål i seg selv og at elevene bare er et verktøy for å reprodusere flere lærerlignende mennesker.
Skolen drar altså elever som, i en tradisjonell forstand og ut fra lærernes forutsetninger, er lese- og skrivesvake gjennom ei opplæring der de skal bruke sine svakheter på å lære og til å utvikle seg som mennesker. Hva med styrkene?
Hva med den sokratiske læreren som, inspirert av Kant, er en tilrettelegger for elevene og legger til rette for at de kan vise sine talent? Slik et tilgjengelig piano la til rette for min datters frie utfoldelse av sine evner. Sammen med det totale fravær av tvang (og dermed grobunn for indre motivasjon og inspirasjon) og null fokus på bruk av hennes svakheter (og derved legge til rette for at styrkene får fritt spillerom).
Skolen må slutte å se på lesing som en metode å avkode kun bokstaver og ord med.
Skolen må slutte å se på skriving som den eneste metoden å uttrykke seg med.
Skolen må slutte å bruke lesing og skriving som den eneste metoden å drive opplæring av (især) lese- og skrivesvake på.
Se heller på lesing som én av flere måter å informere seg på.
Se heller på skriving som én av flere måter å uttrykke seg på.
Tenk bare på viktige historiske og nålevende personer som - til tross for lese- og skrivevansker - har blomstra og gjort et stort inntrykk på verden.
Tenk bare på hvilke følelser melodier, malerier, foto, stumfilm, billedbøker, ansiktsuttrykk og andre uttrykksformer uten tekst kan skape hos oss mennesker.
Tenk bare på at blinde mennesker også kan oppleve det samme som mennesker som kan lese gjør.
Tenk bare på at en komponist som Beethoven - en døv komponist - fremdeles klarte å uttrykke seg så fantastisk som han gjorde da han lagde sin femte pianokonsert og sin niende symfoni. Selv om han selv aldri skrev ett ord, forteller han historier og formidler sterke følelser.
Min konklusjon på spørsmålene fra innledninga blir derfor:
- Jordmorpedagogikk går ut på å bruke elevenes forutsetninger og styrker til å hente ut deres tanker, idéer og meninger. Dette medfører at lærerne og skolesystemet skal legge til rette for at elevene får mulighet til å bruke sine styrke til å utfolde og uttrykke seg på måter som er mest naturlig for dem.
- Skolesystemet utøver ofte både feilaktig og i for liten grad den sanne jordmorpedagogikken til Sokrates. Fremdeles gjøres det i for stor grad kun for å hente ut av elevene det som samsvarer med lærers forutsetninger og forventninger i stedet for å hente ut elevenes faktiske evner.
- Lærerne legger også i for stor grad egne forutsetninger til grunn for å danne, måle og vurdere elevene, og tvinger elevene gjennom metoder der elevene er tvungne til å bruke sine svakheter kun fordi læreren selv har sin styrke i det elevene er svake på
- Skolesystemet og lærerne baserer seg i for stor grad på utdaterte og forelda tanker om hva lesing og skriving faktisk er, og feilslåtte idéer om at kompetansemålene er målet med fagene - når det er de generelle delene både i fagområdene, fagene og læreplanen i seg selv som definere hva målet med opplæringa faktisk er
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar