Kristen kulturhovering: Skinnhellig, hyklersk og uvitende

Jeg har hatt en sommer full av tanker. Vanskelige tanker. Enormt med tvil rundt hvem jeg er, hva slags menneske jeg er og tilsvarende for ”oss” og ”vi” – samfunnet. Visstnok skal ”vi” være et land tufta på kristne verdier etter en tusen år lang kristen historie, tradisjon og kulturarv. Jeg anser meg for å være – eller i alle fall å ha blitt forma og prega til å være – et kristent menneske i dette angivelig kristenverdibaserte landet.
Men jeg har lassevis av tvil. Spesielt rundt det kollektive, og som en konsekvens er det dermed også sterk tvil rundt meg selv.

Skinnhellig er landet vi bor i, tør jeg påstå. Skinnhellig, hyklersk og uvitende. For fremdeles å være inkludert i hopen – konformiteten – er det viktig at vi ytre sett framstår som kristne, selv om vi har glemt eller kanskje til og med aldri visst og forstått hva kristendommen og Jesu ord faktisk dreier seg om.

Likevel tør vi altså å hovere. Vi tør å hovere med vår kultur, våre verdier. Når vi altså ikke har forstått dem – for vi forstår dem bare slik det passer oss best, slik at det slår bra ut for oss selv og rettferdiggjør oss selv i ulike situasjoner. Hykleriet lenge leve.