Demokratiet i seg selv er vakkert, optimistisk og fullt av framtidshåp. Selve essensen i demokratiet er tanken om at alle er likeverdige, at alle skal være frie, at man skal bruke friheten til aktivt å være med på å forme samfunnet for framtida og at man blir representert av noen man har tillit til at får gjort det slik en selv har tenkt. Politikerne skal være ombudspersoner både for partifeller og velgere; de skal sette innbyggernes beste og innbyggernes ønsker for ei trygg og stabil framtid først.
Politikken har dessverre blitt ødelagt. Eller... det politiske system har ødelagt demokratiet – folkestyret. «Tatt innersvingen» på demokratiet. Nå tenker jeg ikke så mye på nominasjonsprosessene i partiene, selv om de også er ei demokratisk utfordring. Nei, jeg tenker på at politikerne mest av alt er opptatt av å holde seg selv i posisjon, av at de absolutt må bli sittende ved makta i de verv de har, at det er selvfølge at medlemmene gjenvelger dem høyt på lista så lenge de selv ønsker å stå der. Det virker som om de har glemt at det er en ombudsrolle det er snakk om – at partifellene og velgerne gir sin tillit. For meg framstår det som om den enkelte politiker mener at det er helt avgjørende at de, i egen høye person, ivaretar den posisjon og de verv en har. Ikke akkurat tillitvekkende, spør du meg.
Programarbeid er naturlig nok viktig for partiene, selv om det virker som om utforminga av innholdet ikke er så viktig. Det som står i partiprogrammene er ofte veldig vagt og vidt, såpass vagt og vidt at de som blir valgt inn i kommune- og bystyrer har slingringsmonn til å stemme i tråd med ens egen personlige overbevisning mer enn i tråd med partiets ideologi.
Glemt er da den offensive, radikale politikken som skal vise den ansvarlige veien for framtida og oppdra innbyggerne til å følge den. Glemt er ideologien – troen på partiets politiske idé.
Program med vage og vide formuleringer gjør det også lett å drive med politisk hestehandel. Joda, for all del – man må jo velge sine saker; velge sine slag. Og joda – selvsagt må man velge med omhu ut fra størrelse og viktighet. Men da setter man ideologien og prinsippene til side kun for å sitte ved maktens tinder. Da har man blitt maktkåte.
Velgerne har blitt passive og defensive fordi politikken har blitt passiv og defensiv. Partiene med størst oppslutning har selvsagt en enorm fordel av at velgermassen er passiv, for da beholder de den maktposisjonen de allerede har. Passive mennesker velger naturligvis det bestående fordi de har det greit nok slik de har det og er usikre på hvordan eventuelle endringer vil slå ut for dem personlig.
Systemet med å passivisere velgerne og gjøre dem «giddeløse» fungerer åpenbart utmerka; se bare på den synkende valgdeltakelsen. Folk vil tydeligvis slippe å ta så veldig mye stilling til hvem og hva de velger. Eller er det at de simpelthen ikke gidder?
For hvor motiverende er det å være deltaker i demokratiet når politikken man skal stemme på er så vag og lite konkret at velgerne ikke helt vet eller forstår hva de akter å stemme på?
Hvor motiverende er det å være velger når man stadig opplever at partiene driver hestehandel og da gjerne gir opp saker som er viktige for velgerne bare for å komme i makt?
Og hvor motiverende er det for velgerne å oppleve at de ikke har noen særlig innflytelse på hvem som blir valgt, for partiene velger bare de samme, gamle navnene?
Når det framstår som viktigere å gjenvelge de som allerede sitter i posisjon og at de beholder de posisjoner dem allerede har, spiller politikken og ideologien i beste fall andrefiolin. Da gir det jo lite mening å engasjere seg og bruke stemmeretten sin. Til slutt betyr den jo ikke noe uansett.
Partiene bør derfor sørge for at de snarest endrer (les: åpner) nominasjonsprosessene sine.
Politikerne må huske på at det er medlemmene som – basert på tillit – velger dem de synes er best skikka til å fronte partiet samt spre ideologien og politikken til så mange som mulig på en mest mulig forståelig måte.
Programmene må bli mer ideologiske slik at tiltakene partiet ønsker å gjennomføre blir mer konkrete og ideologisk forankra. Da er tiltakene så viktige for velgerne og sentrale for partiet at det blir vanskelig å bytte dem til fordel for maktposisjoner i en politisk hestehandel.
Jeg ønsker å stemme på politikere jeg vet at ønsker å få til noe. Uredde politikere med en tydelig ideologi. Politikere som tør å ta kampene selv om de risikerer ikke å komme i posisjon. Politikk og ideologi er tross alt viktigere og større enn dem selv.
Dessverre blir jeg mer og mer skeptisk til det politiske system – ikke til demokratiet i seg selv. Jeg liker ikke å se hva det politiske system gjør med folk, og jeg er stygt redd for at jeg hadde blitt som «dem» om jeg gikk inn i det.
Det er mye som tyder på at jeg kommer til å stemme blankt i overskuelig framtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar