Hvilke tre personer fra fortid og / eller nåtid kunne du tenke deg å invitere til middag for en prat?
Walter, som akademiker, ønska selvsagt å avklare noen omstendigheter, som hvor og når man møtes, setting og om alle fire møtes samtidig eller om du møter disse tre personene individuelt. I kraft av at jeg er den jeg er, svarte jeg bare ”ja”. Det viktigste er jo hvem du møter, og av hvilke grunner du velger dem du gjør.
Bortsett fra at Walter var skråsikker på at Adolf Hitler inviteres, var han veldig usikker. Jeg var unektelig enig i at Hitler måtte inviteres til en slik seanse. Han har vel vært historiens mest interessante person, og en av dem som har prega si samtid og menneskets historie aller mest. Jeg har så mange spørsmål jeg har lyst til å stille Hitler, så mange svar jeg trenger. Det var dette som gjorde at jeg ønska Hitler på gjestelista. Dersom behov for å stille spørsmål og behov for svar er kriteriet, kunne jeg jo selvsagt også foreslått Anders Behring Breivik, Djengis Khan, Mao og Stalin – de er alle interessante skjebner og skikkelser.
Vi nøyde oss likevel med Hitler av denne type historiske skikkelser, så litt kategorier brukte vi – av rent praktiske hensyn.
Da vi skulle inn på neste person (kategori), kom ulikhetene til syne, og det ble tydelig at vår bakgrunn, vårt virke og våre interesser prega våre valg. Det eneste vi var enige om nå, var at tre person er altfor få til ei slik liste.
Walter diskuterte først og fremst internt, med seg selv. Goethe, Nietzsche, Einstein, Newton, Platon, Sokrates. Alle aktuelle for ham av åpenbare grunner. For min del var jeg mest i en ganske annen kategori: Munch, Mozart, Bowie, Beethoven, da Vinci, Dalí, Dostojevskij, Obstfelder, Ibsen, Bjørnson. Etter hvert kom det til å stå mellom Bowie og Beethoven. Mest av alt fordi jeg ville spurt om og funnet ut av hva som drev dem og hva det var de forstod som samtida og store deler av ettertida ikke makta å forstå og innse. Jeg er fremdeles ikke enig med meg selv, og Walter er i alle fall ikke enig – verken med seg selv eller meg. Aller minst enig med meg. Han mener nemlig at ingen av de nevnte er historisk viktige nok til at han vil gjenopplive dem for en prat.
Han endte opp med Sokrates, da. Fordi han naturligvis er kjent for sin dialogiske metode. Derfor mener Walter at han for det første hadde lært og forstått mye, og at han dernest hadde utvikla og forbedra seg veldig både som akademiker og som ”privatpersonen Walter”.
”Han er altså ikke seg selv som Akademiker,” tenkte jeg i mitt stille sinn.
Så begynte uenigheten å bli enormt stor, og debatten tiltok. For nå ble først Walter igjen veldig trygg på sitt valg; han ville ha prata med en yngre utgave av seg selv. Walter (47) møtes Walter (20). Han likte ikke at jeg brukte hans eget poeng mot ham, nemlig at Walter (20) ikke var historisk viktig nok, og at Lars Viktor (20) ei heller er det. Hans innvendig var at han selv naturlig nok hadde vært den historisk viktigste personen i sitt liv, og at det var et dårlig tegn om noen ikke ville invitere en yngre ”seg selv” til denne middagen. ”Fair enough,” sa jeg. ”I utgangspunktet.” Bortsett fra at man, i søken etter å bli seg selv som en viktig historisk skikkelse i eget liv, søker inspirasjon og retning i og gjennom andre mennesker. Derfor mente, og mener, jeg at det er en urimelig påstand å hevde at det er et dårlig tegn at man ikke kunne tenke seg en samtale med en tidligere versjon av seg selv.
Enda mer urimelig syntes jeg han ble, og enda mer steg temperaturen i debatten, da han mente at jeg kun foreslo det jeg kom til å gjøre på bakgrunn av oppvekst og blind arv av mine foreldres tro, selv om jeg foreslo det av ovennevnte grunner (inspirasjon fra andre mennesker for å forme seg selv). Jeg la altså fram navn som Muhammad, Siddharta Gautama (aka Buddha) og Jesus, der mitt valg til slutt falt ned på sistnevnte. Walter kommenterte umiddelbart, og med tydelig kroppsspråk og bruk av språklige virkemidler, ”ja, så klart...”
Like umiddelbart svarte jeg med ”ja, og så klart sa du Sokrates, Einstein, Newton og de navna.” Dette var (som alltid i slike tilfeller) åpenbart ikke det samme, for hans forslag var tydeligvis ikke basert på religion, eller, som han sa det, ”noe man har fått i arv fra foreldrene og ukritisk godtatt.” Nei, man blir selvsagt ikke prega av å vokse opp i en familie der begge foreldrene er professorer, og anerkjente sådan.
Walter, fremdeles min fantastisk gode og flotte venn, var aldeles oppe i ansiktet på meg, så agitert var han.
”Så du mener jeg bør velge Johnny Rotten, Sigmudn Freud, Idi Amin eller Anton Szandor LaVey i stedet for Jesus, eller noen tilsvarende Jesus, fordi jeg er troende, og dermed inhabil og gjør et subjektivt valg i et høyst subjektivt spørsmål?” spurte jeg.
Han mente at ja, jeg burde i grunnen velge noen av disse andre, fordi jeg foretok et innlysende og alt for enkelt valg. Et ubevisst valg, fordi jeg er prega av din oppvekst. Hvem er ikke dét? For meg framstår valgene hans like prega og farga av hans oppvekst som mine, og valgene hans... i alle fall det ene, framstår som alt for enkelt enkelt og åpenbart.
Jeg foreslo derfor at begge to måtte velge fullstendig utenfor boksen, utenfor komfortsona. Bare slik var (og er?) det mulig å stille like premissløse og nøytrale.
Han ble temmelig snurt, og mente det var urimelig og unødvendig, men godtok likevel å være med på dette. Jeg ga ingen videre kommentar på dette men tenkte at han, ved å si det han gjorde og på den måten han gjorde, i grunnen kom med en innrømmelse av at det var greit, fair og riktig å gjøre det slik.
Plutselig ble også samtaleklimaet et ganske annet – nå stod nysgjerrighet, imøtekommenhet og et felles ønske om gjensidig forståelse i sentrum. For hvor skal man vel begynne når man er utenfor det trygge, kjente og åpenbare? Jo, med forslag, spørsmål, to ører og én munn.
Ekstremt mange interessante navn kom også fram, og noen av dem var Konstantin, Kleopatra, Immanuel Kant, Steve Jobs, John Lennon, Marie Curie, William Blake, Vincent van Gogh, Nero, Jimi Hendrix, Andy Warhol og mange flere.
Det var enormt mange gode tanker, begrunnelser og perspektiv som kom fram i denne idémyldringa, og det ga meg et enda bredere grunnlag til å fullføre denne lista med invitasjoner. Allerede har jeg flere ”invitasjoner” på gang. Den første middagen – og drit i Walter (hehe) – blir med følgende inviterte:
Adolf Hitler, Jesus Kristus og Ludwig van Beethoven
Walter tenkte tydeligvis også ”drit i han der”, og vi ble heldigvis enige om å akseptere vår uenighet. Han konkluderte med Adolf Hitler, Walter (20) og Sokrates. Vi endte altså begge opp der vi starta, men etter grundig overveiing og ”hypotesetesting” av egne påstander og tanker.
Det begge to likevel satt igjen med, var et par store og gode ubesvarte spørsmål:
- Hvorfor hadde vi så få (om noen) navn fra egen samtid?
- Hvorfor var det så vanskelig å komme på noen aktuelle kvinnelige kandidater? Hva sier dette om Walter og meg, om det store oss (samfunnet)?
- Hvem er i så fall kvinnene som skulle vært på denne lista?
- Har du noen gode forslag til kvinnelige kandidater?
Tar mer enn gjerne i mot dine forslag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar