Avrunding: Farvel, Walter

Han var en energisk jævel som aldri holdt kjeft. Alltid lysten på å diskutere. Hver gang vi møttes snakka han ivrig og engasjert i vei om noe, og intensiteten økte for hvert ord. Tempo og tema var vanligvis på et nivå som var vanskelig å henge med på; frenetisk og filosofisk. Stort sett bare nikka jeg og sa «jada» når han satte i gang. Intensiteten var vel bare et resultat av en, for meg, ubegripelig inspirasjon og et enormt uttrykksbehov. Noen ganger ble det rett og slett litt voldsomt. Kanskje hadde han bare forstått noe vi andre ikke hadde, og hadde et inderlig sterkt ønske om å hjelpe oss med å nå samme innsikt.

Han snakka mye og ofte, men sjelden om seg selv. De gangene han gjorde det, var han åpen, uredd og meget direkte. Så direkte at han kunne sette alle, også seg selv, i forlegenhet. Etter som han ble eldre utvikla han en egen evne til å kaste stein på seg selv uten at det framstod som et ønske om medynk og oppmerksomhet. Kanskje trengte han å være selvhøytidelig for å hanskes med seg selv.

Han stilte skyhøye krav, først og fremst til seg selv – krav som han alltid hadde stort hastverk med å nå. Samtidig anerkjente og takla han aldri å få komplimenter for egne evner, ei heller anså seg selv for å være mer enn helt gjennomsnittlig begava. Han var mer opptatt av å framsnakke andre som han følte at tilførte livet hans mye – takknemlig og raus. Jeg er sikker på at han genuint brydde seg om sine medmennesker, samtidig som det var få som holdt ham virkelig nært. For han stile alltid opp. Kanskje anså han oss som var vennene hans som familien sin; familien han hadde valgt selv.

Jeg er nok blant dem han holdt nokså nært, men som likevel holdt ham på passe avstand. Uten at jeg klarer å sette fingeren nøyaktig på hvorfor det var slik.
Vanskelig å komme innpå, vanskelig å følge i praten, vanskelig å motsi og vanskelig å være uenig med, vanskelig å gjøre fornøyd, vanskelig å rose. Så lett å mislike, så lett å sette pris på, så lett å være uenig med (ja, jeg vet), så lett å støtte, så lett å holde på avstand, så lett å forholde seg til, så lett å avvise.
Jeg har åpenbart hatt et noe ambivalent forhold til ham.

Jeg tror mest av alt han levde inne i hodet sitt. Med tankene og idéene sine, og så satte han pris på å ha andre mennesker rundt seg for å få brytning for alt det som spant rundt oppe i hodet hans. Et ekstremt rikt indre liv.
Jeg tror han var en ensom ulv som jakta innsikt, aksept og forståelse mer enn både make og velstand. En som søkte medmenneskelighet og omsorg. En som hadde mye medmenneskelighet og omsorg å gi.
Jeg tror han levde med en sterk og dyptgående følelse av utilstrekkelighet ut fra egne håp og forventninger. Han slet nok med at han aldri følte at han fikk ut sitt fulle potensial, og følte nok derfor at han svikta seg selv mer enn han svikta andre.
Jeg tror han var dypt misforstått, og at han gjorde seg misforstått. Intensjonen var nok alltid god, selv om det tidvis dessverre endte på annet vis.

Jeg minnes ham med motsetninger.
En del av meg er glad for at jeg endelig får fred, mens en annen del savner sinnsroen hans.
En del av meg er glad for at han endelig får fred, mens en annen del savner livsgleden hans.

Hele meg er likevel sikker på at han ville ønska at vi bare glemmer ham og går videre med livene våre, og at han ville ønska at vi feirer dette med en heidundrende fest.

En siste skål for deg, min kravstore kranglefant og varme venn!