Ekteskapet er en unødvendig bløff

Jeg har i lang tid sett meg lei på hvordan samfunnet blir blenda og styrt "vedtatte sannheter" som religioner har fått styre og diktere gjennom flere hundre år. Dette påvirker fremdeles moral og etikk helt ned på individnivå, og ikke alltid på en positiv måte verken på mikro-, meso- eller makronivå.

Mine foreldre er erklærte pietister. Jeg har derfor vært nødt til å leve etter det som deres religions pipe blåste. Det var naturligvis forventa at jeg skulle være kristen og at jeg ikke skulle utfordre religiøse dogmer og religiøst erklærte sannheter.
Mine foreldre har bare delvis og i liten grad lyktes.

Problemet deres oppstod da de gifta seg og ble fullbyrda da ekteskapet endte i skilsmisse. Gud forby, man kan da ikke skille seg fra noen man har lovet evig troskap til! Man lover noe overfor Gud (i det minste stedfortrederen) og er derfor forplikta til å holde pakten. Uansett.
Gjennom denne pakten gis man lov til å utforske mennesket man ekter sitt underliv og kjønnsorgan. Ellers bryter man med et grunnleggende prinsipp og grunnleggende regler man har knytta seg så sterkt til gjennom at man lar religionen definere seg selv og sitt liv.
Ved å inngå denne pakten har man lagt grunnlaget for aksept fra Gud og hver mann - absolutt alles aksept - fordi man nå har gått med på spillereglene som definerer og gir suksess.
Suksess én er at man har klart å bli gift. Til tidligere til bedre.
Suksess to er at man nå (og så snart som mulig) har lov til å ha sex.
Suksess tre er at man skaper barn gjennom å ha sex.
Suksess fire er at disse barna arver foreldrenes religion, og dermed deres leveregler. På denne måten opprettholdes troen og menigheten.
Man blir jo kalt sexfiksert av mindre enn dette, så man har god grunn til å si at religioner er sterkt sexfiksert.
Det motsatte av suksess er å bryte ekteskapet man har inngått, fordi ekteskapet er den eneste ønska samlivsformen og den eneste samlivsformen som er bra for barn og som kan gi barn den ønska og nødvendige ballasten de trenger for å mestre livet.
Sånn sett mista mine foreldre all sin suksess i det øyeblikk de signerte skilsmissepapirene. Helvetes porter åpna seg, Satans armer omfavna dem og slukte deres sjeler. Fortapte, fordømte, fraskilte menneskesjeler. Hvilken skjebne...



I en slik verden innbiller man seg at det bare er innenfor rammene av et ekteskap at barn kan skapes og vokse opp til å bli gode mennesker, i tråd med Gud og samfunnets forventninger. Noe vi i dag vet at er det reneste tøv. Tilfellet er at religioner kun aksepterer at man får barn innenfor rammer de selv har definert, og at alt annet er feil og uakseptabelt. Slikt skapes det en solid skamfølelse av.

Mine foreldre formerte seg altså i tre omganger. To jenter og én gutt.
Ekteskapet deres og familien vår viste seg etter hvert å være et lite optimalt sted å være for alle fem involverte. Vi holdt lenge sammen til tross for - mer enn på grunn av - at vi var en familie med gifte (kristne) foreldre.

Min sterkt troende far hadde tydeligvis også fått troen på et parallelt samliv med ei dame som ikke var mora mi og som var gift med en annen man enn min far. Alt innen samme menighet. Gode, sunne kristenholdninger. Klart i strid med minst ett av den hellige håndfull med bud. Bortsett fra at det ikke var i strid med seksualdriftens ene bud: Sex er godt, og man bør ha mye av det!

Min mor hadde etter hvert også skapt seg en parallellverden, der hun pleide regelmessig sosial omgang med en mann som ikke var min far. Med tid og stunder begynte min far å føle at noe ikke stemte, og spurte min mor hvorfor hun ikke tilbrakte tid med kjernefamilien sin - familien hun selv hadde vært med på å skape. Hun var stadig sjeldnere hjemme og spiste middagsmat med oss i hverdagen. Bare tidvis var hun med familien i helgene, da vi var samla for god mat og for å pleie og styrke relasjonen med hverandre.
Min far var ekstremt opptatt av det sosiale samværet og det sterke samholdet han mener at det bør og skal være i en familie. Han hadde selv vokst i en familie med svake bånd mellom familiemedlemmene og var derfor opptatt av at vi skulle stå sammen og ha sterke, gode bånd til hverandre.

Med dette utgangspunktet har jeg vanskelig for å følge fjerde bud i reglene Moses mottok fra Herren selv på Sinai-fjellet.

Min mor hadde store vansker med å levere ei troverdig, sammenhengende og akseptabel forklaring på det min far, mine søstre og jeg anså for å være utroskap. Sosial utroskap. De hadde jo avlagt et løfte overfor Gud og hverandre om å holde sammen og være ved hverandres side til de dør. I tykt og tynt. I gode og onde dager. Dette var jo åpenbart onde dager, og her var det løftebrudd på gang.
Jeg ble veldig sint på min mor. Et sinne som vedvarte. Lenge.

Far var selvsagt ei heller uten skyld, og var derfor ikke berettiga til å kaste første stein. At han klarte å leve sine parallelle liv så lenge, med de konsekvenser det (i utgangspunktet) har for samvittigheten, er det vanskelig for meg å begripe. Min yngste søster gjennomskua - høyst tilfeldig og høyst ufrivillig - den seksuelle utroskapen, løgnen, da hun var 13 år.
Da hadde mine foreldre gjennomgått en omfattende, krevende og (for oss alle) smertefull prosess for å holde sammen. Et par år etterpå skal altså min kjære lillesøster ta sin far på fersken med ei dame hun kjente fra menigheten; midt i akten.
Jeg ble forferdelig sint. Denne gang på min far.

Ekteskapet og løftet overfor Gud var tydeligvis ikke godt nok for å holde mine foreldre og min familie sammen.
Vi forstod at familien ikke kunne klare å komme over og gjennom dette. Tillit og relasjoner var så tynnslitt. Det kunne bare ende på den måten det gjorde: Skilsmisse.

Mine foreldre har lenge i etterkant og fullstendig uavhengig av hverandre, satt ord på hvor vondt de hadde det på grunn av sviket. Mot barna. Mot ektefellen. Mot slekt og familie. Mot Gud. Mot seg selv.
De forstår ikke helt hvordan dette kunne skje. Hvordan de kunne bryte sitt hellige løfte overfor Gud selv. Enda forstår de ikke hvordan de kan ha brutt religionens, og dermed sine egne, verdier og regler - dette var jo ett og det samme.

Selv satt jeg igjen med en mangelfull tro på ekteskapet. I all min naivitet, kua av forventninger og på jakt etter mine foreldres gunst, aksept og bekreftelse, rettferdiggjorde jeg at jeg selv skulle gifte.
Jeg avla altså de samme løftene overfor den samme guddom som min foreldre. Det endte på sammen måte - med skilsmisse.
Heldigvis ikke på grunn av utroskap i noen form.

Så hvorfor skal det fremdeles være slik at ekteskapet er "ønska samlivsform"? Er det et uttrykk for ønsket om "en dag i drømmeland" med en "eventyr-seremoni", en hvit "prinsessekjole" og en "spill for galleriet"-fest som i størst mulig grad matcher nedarva forestillinger og forventninger? Må man på død og liv innfri slike passive kriterier man ikke selv har definert og blindt godtar?

Viktigst av alt:
Er ekteskap nødvendig for å ha et godt samliv og for eventuelt å oppdra barn i trygge rammer slik at de kan bli gode og gagns mennesker?
Jeg mener nei.

Det er derfor på tide at religioners klamme hånd over lovverket fjernes, slik at alle samlivsformer er fullstendige likestilte, og at ekteskapet derfor mister sin særstilling.

For det ikke lovens og politikkens oppgave å definere ønska samlivsformer, akkurat som verken lov eller politikk på noen som helst måte skal rangere de ulike samlivsformene som bra eller mindre bra.