Jæren: Konforme bønder og byaser uten evne til inkludering

Integrering er en våt drøm. En illusjon. En utopi.

I alle fall så lenge ansvarsfraskrivelsen, konformiteten og manglende evne og vilje til å inkludere rår. Jær-distriktet, med den nordlige forgreininga, må i så måte være norgesmester i alle disse. Vi er nok også verdensmestere i jantelov, noe som overhodet ikke bidrar positivt.

Det er lett å peke på hvorfor det er slik.

”Jævla byas” er jo ei kjent frase på Jæren. I seg selv vitner dette utsagnet om en sterk konformitet som skaper avstand mellom ”bønder” og ”byaser”, der ”bøndene” selvsagt mener at de er ”de beste” (og fra nå av omtales bønder og byaser uten anførselstegn; begge begrep er like tullete).

Byaser passer åpenbart ikke inn i jærbuenes selvbilde. De fæle bypakka står jo for alt det jærbuen avskyr her i verden. Verdensvante, egoistiske, arrogante, oppblåste og nedlatende. Brautende og høylytte omtaler de byen sin som verdens navle; en inkluderende og liberal verdensmetropol med et pulserende kulturliv med stor diversitet og stor individuell frihet. Herlighet, for et hav av påståtte sannheter som trenger kraftige modifikasjoner!

Så mye for dén inkluderinga når man kommer fra sør for Skjævelandsbrua. Da møtes man av integreringskrav. Byasene er selv ikke klar over at dette skjer – at de viser samme sterke konformitet og samme manglende evne til å inkludere oss sørfra som jærbuen viser mot de nordfra ved å si ”jævla byaser”. Man må være fra ”bondelandet” for å merke det.

Når vi passerer Øksnavadporten sørfra, føler vi raskt kravet om”å bli som oss når du er hos oss”. Vi sørfra merker frykten når byasene hører at vi bruker ao-diftongen i stedet for au, og ai i stedet for ei. Så snart ”æg he kåme samen mæ ai jenta te byen” og spør om ”me ska sleppa okke litt laost”, kommer de skulende blikka som snakker sitt tydelige språk: ”Fattifolk, bondetamper og knytta yrkesfagnever her i den harmoniske oljestaden”. Oljestaden med de fossilerte holdningene. Vi passer ikke inn fordi vi har feil diftonger og ikke har et behov for å flotte til med Armani-dresser og Porscher. Dialekten vår gjør det umulig for å bli akseptert som noe annet enn fjøsluktende, traktorkjørende bedehusfolk med Felleskjøpet-dress fordi det er knytta et lass av fordommer til den. Det er jo åpenbart like ille med jærdialekt som IS-sympati.

Konformiteten og krav om integrering lever altså i beste velgående i byene nord på Jæren. Glemt er tanken om at man må inkludere før man kan integrere. Inkluderinga skal selvsagt ha så vide grenser som mulig, samtidig som grensene skal og må være tydelige og ufravikelige.

Men er bygdedyret så mye bedre til å inkludere, da?

”Sjå hu dær! Ai nægardama!” hørte jeg i lokalmiljøet om ekskona, som attpåtil ikke er neger. Hun er fra Nord-Afrika og har derfor en noe mørkere nyanse i hudfargen enn en spanjol. Dessverre er hun ikke hvit som en Ku Klux Klan-drakt, slik man tydeligvis må være for å aksepteres på Jæren. I byene er de heldigvis vant med en rikholdig palett av hudfarger.

Denne holdninga til hudfarge blir ekstra ille når det er voksne mennesker også utsetter mine barn for den. Selv er jeg hvit som et kopiark, mens mine barn har en fargetone som ligger nærmere en veldig lys fløtemysost. Siden de har denne hudfargen ser altså voksne i utgangspunktet ikke på dem som norske. Selv om de får vite at jeg er faren, endres dette synet marginalt. De anses – i beste fall – som norsk-algeriske. Da er det morsomt å høre deres svar når jeg spør hva naboenes barn er – med dansk far og jærsk mor. For disse barna er visst norske og ikke norsk-danske, selv om de ikke flytta til Norge før barna var i skolealder – i motsetning til mine barn som er født her og som har bodd her hele livet. Da får jeg høre at ”ja, men nordmenn og dansker er jo så like”.

Et utsagn jeg velger å la stå uimotsagt, for egen regning, og falle på sin egen urimelighet.

Jærens ”gode kristne” som, i tråd med Jesu ord skal akseptere og inkludere og møte sine neste med kjærlighet og medmenneskelighet, gjør det altså kun så lenge man er lik nok i hudfarge, navn og etternavn, og så lenge geografisk avstand mellom foreldrenes opprinnelsesland er nærmest mulig null kilometer.

Når skal bygdefolk og byaser forstå at inkludering er veien å gå? Når skal de forstå at inkludering fordrer aksept, forståelse og bekreftelse, og at den enkelte – DU – har ansvaret for at inkludering skjer?

Integrering er feilslått uten først å ha gått veien via inkludering. Integrering er lett å peke på og preke om fordi det krever noe av systemet og den som skal integreres, og ditto lite av den enkelte som allerede er integrert – altså den gjengse norske person. Der ligger altså individets gylne mulighet til ansvarsfraskrivelse. Da kan man kjefte på systemet for å mislykkes med integreringa og slenge med leppa til og om nye medborgere for ikke å være og bli som oss.

Å bli som oss vil ikke si at man i det ytre – hudfarge, navn, kledning etc. – er som oss, for vi er i utgangspunktet så splitta og forskjellige at det ikker er noe ”vi” eller ”oss”.

Å bli som oss ligger i det verdimessige. Takka være at enormt mange har stått hardt på over lang tid, har vi blitt et raust og liberalt samfunn, der yttergrensene for inkludering i samfunnet – det vi alle kan enes om – går ved at man frivillig får definere hva, hvem og hvordan man skal være så lenge det ikke er til skade for andre. Altså at man har sin personlige frihet så lenge den ikke innskrenker noen andres frihet.

Så en person som velger å definere seg som ateist, muslim, transseksuell eller bifil gjør det det ingenting så lenge de selv har valgt det. EI heller gjør det noe at en person velger å kle seg i sort, ha langt hår med midtskill og utsmykke seg med opp ned-kors. Det er frivillig og ikke til skade for noen, likesom det heller ikke er det til skade for verken deg eller noen andre at en person med utovertiss føler seg som ei dame fanga i en mannskropp og kler seg deretter eller når ei dame som ser ”muslimsk” ut definerer seg som ateist, lesbisk og norsk. Du tar like lite skade av å ha fått denne informasjonen og vite om personen som du gjorde av ikke å vite om at personen fantes i utgangspunktet.

Så før du rakker ned på annerledeshet – oppsøk den og skaff deg litt informasjon, innsikt og forståelse, slik at du kan gi til alle andre den samme aksepten som du avkrever at andre skal vise deg.

Det starter med DEG, enten du er byas eller bonde, streit eller gay, ateist eller ei.

For vi er alle mennesker. Du som meg og vi som alle andre, og alle ønsker vi bare et harmonisk, trygt og forutsigbart liv med mest mulig aksept, bekreftelse og forståelse!