Sønnen min kom hjem etter en av de lange dagene på skolen. Frustrert og utmatta. Åpenbart på gråten. Rundt middagsbordet sa han noe smart: Det er ingen som er målbevisst lenger – alle er bare målbesatt. Sterk kost fra en ungdomsskoleelev! Jeg mener at han har hundre prosent rett i det han sier og at han oppnår full måloppnåelse i å sette ord på sine opplevelser og observasjoner.
Målbevisst er man når man har tenkt grundig gjennom hva man vil oppnå og jobber planmessig for å oppnå det. Man tenker altså gjennom det, og må derfor basere det på ei vurdering av seg selv, sine forutsetninger og sine evner. Når man har oppnådd et mål er man – vel – i mål. Da er man god nok for seg selv; man har bestått sitt eget kvalitetskrav og kan nå bruke tida på det man selv synes er relevant og givende, enten det er å videreutvikle seg på det man nettopp har bevist for seg selv at man er god nok på eller om det er å bruke tida på noe helt annet som man vet med seg selv at man er veldig god på.
Å være målbevisst er altså en god ting, og jeg gir min sønn rett i det han faktisk prøver å få fram – nemlig at føler at det er så få som har denne bakgrunnen for å sette seg mål, at det er så få som setter seg realistiske mål, at det er så få som setter sine egne, selvstendige, personlige mål. Det er dét han mener når han sier «det er ingen som er målbevisst lenger».
Rett er det også når han sier at «alle er bare målbesatt». Når man er besatt er man påvirka og styrt av noe utenfor en selv. Dagens unge er under sterk påvirkning av voksne – enten det er foreldre, lærere eller samfunnet rundt det. Systemet og summen av voksenpersoner påvirker dem og styrer dem. «Det er aldri barnet sin feil» sies det, med rette, så ofte. Det betyr at det er til de voksne vi må se for å finne forklaringa på hvorfor ungdom sliter med sin psykiske helse og hvorfor vi har blitt et samfunn som er besatt av målinger.
For det er ikke barna selv som vedtar læreplaner, kompetansemål og nasjonale prøver. Det er ikke barna som legger opp til et test- og målingsregime i skolen. Det er de voksne som gjør det. Politikere, skoleledere, lærere og foreldre (og andre voksne) som velger politikerne. Voksne vedtar at kvantiteter skal være det som forteller sannheten om skolen – sannheten om barna våre. Kvantiteter viser resultatene, kvantiteter angir målene, kvantiteter angir retningen skolen skal gå og kvantiteter avgjør suksessraten både på delmål og hovedmål.
Vi er besatt av mål. Tanken om målsetting og målstyring påvirker oss, og bruken av målsetting og målstyring – naturligvis – styrer oss.
Fordi påvirkninga er så sterk, blir målene ofte ytre styrt. Karakterpresset elever opplever er i bunn og grunn ytre påført. Vi kan naturligvis ty til den enkle løsninga – ansvarsfraskrivelse – fordi det som voksen er ubehagelig å erkjenne at «det er min feil» og derfor heller si at «det største presset barn og unge opplever, er det presset de legger på seg selv». Dette blir for lett. Dette er å unnvike og rømme fra ansvaret – og sannheten. For sannheten er at det selvsagt er på grunn av ytre påvirkning og på grunn av ytre ønsker om suksess gjennom (ytre) måloppnåelse at barn og unge får en forståelse av hva de må oppnå. De ser og hører – opplever – hva systemet og summen av voksenpersoner rundt dem, både i nære og perifere relasjoner, ønsker av dem. Selvsagt har de lyst til å framstå som en suksess for mor og far, selvsagt har de lyst til å framstå som vellykka for læreren sin og selvsagt har de lyst til å framstå som perfekt for samfunnet rundt dem – venner og alle andre.
Presset kommer derfor gjennom ytre påvirkning og styring fra voksne. De læres opp til å legge et press på seg selv. De læres opp til at det er viktigst å oppnå andres mål. Dermed blir de påvirka og styrt utenfra – altså blir de besatt. Av mål. Andres mål.
Jeg fikk heldigvis en fin prat med min sønn. Han er en målbevisst fyr som vet hvilke styrker og begrensninger han har. De mål han har satt er hans egne, for det er hans eget liv han må leve og mestre. Han vet selv best når noe er godt nok, og vet å gi beskjed til oss voksne når han vil ha tilbakemelding på hva han kan gjøre bedre og når vi skal tie. Fordi han vet hva som er relevant og viktig for ham å være god nok eller veldig god på.
Å være målbevisst er naturligvis også å vite hvilke mål som er realistiske å sette, hvordan det er realistisk å oppnå dem og hva som er realistiske kjennetegn på måloppnåelse. Mer enn å være opptatt av å bli best, bli perfekt, dreier det å være målbevisst seg om å vite hva som er godt nok og å være fornøyd med det.
Jeg innser at tenåringssønnen min er et forbilde for meg. Han er et eksempel til etterfølgelse og en særs positiv rollemodell. Det han står for og de verdier han lever etter er noe jeg innser at også jeg må tilstrebe å leve etter.
Jeg kan klare det. Jeg vil klare det. Det er mitt mål – mitt eget, indre mål – å lære av min sønn, å leve etter hans verdier og hans eksempel.
Fordi jeg er – eller så gjerne vil være – målbevisst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar