Jærbuen - verdens reddeste?

Jærbuer er verdensmestre i å studere bakken; i å se ned, i å kikke bort. Fra Hå til Tungenes unnviker vi framfor å oppsøke og lukker framfor å åpne. Det er dette som gjør at vi aldri fullt ut kommer til å lykkes med integreringa av våre nye medborgere: Vi inkludere dem jo ikke! Vi inkludere jo ikke våre nærmeste naboer en gang.
Er vi redde?
Hva er det vi, i så fall, er så redde for?

Jeg kaster mer enn gjerne stein på meg selv, for jeg synder også. Selv om jeg vet bedre. For alle liker vi å komme i kontakt med andre. Vi er tross alt sosiale skapninger.

Allerede fra vi er født søker vi kontakt med våre artsfrender, våre medmennesker. Ansiktsuttrykk er det første språket vi lærer å lese. Sentralt i utviklinga av dette språket står speiling, som (det for meg er naturlig å tenke at) er med på å utvikle empati. Hele livet søker vi øyne og ansikt; vi søker andre. Jærbuen er naturstridig. Vår kultur har gjort oss redde og introverte. I alle fall redde og bortvendte.

Mobbing og ekskludering henger nøye sammen. Ekskludering kan man bedrive gjennom ikke å ha blikkontakt med noen; ved å unnvike blikk. Det er et tydelig signal på “nei – jeg vil ikke!” Om man ekskluderer noen, altså fryser dem ut eller utstøter dem, anses det i det daglige som mobbing – tenk bare om du fikk høre at det skjedde med ditt barn eller opplevde at det skjedde med deg på arbeidsplassen din. Da er det også, i det minste ubevisst, mobbing når vi gjennom unnvikende blikk ekskluderer noen. Vi lukker oss inn i oss selv og stenger de andre ute, som vår egen usynlige Berlin-mur, når vi unnviker andre med blikket. Vi signaliserer at vi ikke vil – uavhengig av grunn.

Vi vil tydeligvis heller se på en flat, todimensjonal skjerm enn på levende mennesker fulle av dybde. Vi vil heller bruke direkte asosiale medier enn å være menneskelig – være en del av verden. En levende, flott og spennende verden. Vi lukker oss heller inn i hjemme våre; hvite, kalde vegger som stenger verden ute. Med vinduer som helst skal gi utsyn, men ikke innsyn – utsikt, ikke innsikt.

Menneske – vær ærlig! Vær ærlig med deg selv (først og fremst). Få innsikt. Se inn i deg selv. Og kjenn etter. Kjenn etter hvordan du hadde følt deg om ingen ser deg. Kjenn etter hvordan du hadde følt deg som en fremmed i en ny og ukjent verden der kroppsspråket og ansiktsuttrykkene til de som bor der med all tydelighet avviser deg. Hadde du valgt å dra til et slikt sted, utsette deg for dette, om du på forhånd visste hvordan det skulle bli?
Selvsagt ikke!

Jærbu – lukk opp din hjertedør! Se opp! La dine øyne treffe andres øyne. La ditt ansikt lyse opp andres. For integrering og inkludering starter med deg, og er fullstendig avhengig av deg.

Ingen system kan integrere individ. System kan bare integrere system.

Individ integrerer individ.
Individ inkluderer individ.

Det starter med et blikk. Gratis!
Det fortsetter med et hei, før runden avrundes med et smil. I retur får du et blikk, et hei og et smil. Vi vet alle hvor godt dét føles.
At noe som er helt gratis kan være ei så god investering og gi så mye avkastning! Hvem hadde vel trodd?

Jærbu – investér i ditt eget, og andres, beste: Se opp, og åpne deg opp for (en bedre) verden!