Selvmord. Selvdrap. Unødvendig harde ord for noe som ikke
nødvendigvis er så fælt. For den som utfører det. Hva med å se det fra den som
velger å avslutte livet si side? Jeg tror nemlig ikke det er så veldig
konstruktivt å se alt fra sitt eget perspektiv og konkludere om alt ut fra egne
forutsetninger.
For hvilke forutsetninger har du faktisk til å
forstå hvorfor noen velger å avslutte livet sitt når du sliter med å akseptere
at å ende sitt eget liv er – for den som gjør det – ei løsning sidestilt med
alle de andre alternativene? Ingen forståelse kan komme om du ikke først
aksepterer at andres løsninger kan være minst like gode som dine egne.
Min gode venn Walter valgte å avslutte livet sitt. Han
begikk ikke selvmord og han utførte ikke et selvdrap. Han avslutta sitt eget
liv. Hans liv. Hans beslutning. Hans avslutning. Det er naturligvis lett for
deg å fordømme hans valg som feigt og egoistisk. Feigt fordi han ikke tok mot
til seg og kjempa mot, vil du nok si. Egoistisk fordi han tenkte kun på seg
selv og sine omgivelser, de pårørende, vil du nok si. . Lette argument å ty til
og aldeles, fullstendig feil, vil jeg si.
Jeg vet nemlig hvor enormt Walter kjempa. Jeg kjenner hans
forhistorie. Om jeg kjente hele, vet jeg ikke. Han fortalte nå i alle fall
veldig mye av den. Om noen påstår at Walter var feig, er det – for meg – noe av
det mest provoserende jeg kan høre. Walter var det motsatte av feig. Han var
tøff og modig. Han gjorde alt som stod i hans makt for at forhistorien og
konsekvensene av forhistorien ikke skulle styre ham og hans liv og livsførsel.
Han søkte hjelp. Han fikk seg selv innlagt. Han prøvde på ny og på ny. Han var
åpen med oss som var rundt ham. Vi hjalp. Vi hjalp så godt det lot seg gjøre.
Vi hjalp med det som stod i vår makt å hjelpe med.
Walter var sliten. Walter hadde prøvd alle alternativ som
var mulige å prøve. Alle måter velferdsstaten og systemet kan bidra med hjelp
på hadde han brukt. Det kommer fram av hans siste hilsen – hans testamente. Her
sier han også hvor takknemlig han var for all støtten og hjelpen han fikk fra
venner og kolleger og andre pårørende. Smerten hans lå i at han aldri fikk
anledning til å oppsøke kilden til problemet – foreldrene. De døde da han var
ung. Han fikk aldri tid og anledning til å konfrontere dem med det de mest av
alt ikke
hadde gjort.
Han opplevde aldri aksept fra dem. Hva det gjør med et
menneskesinn – spesielt et barns sinn – å oppleve at ens egne foreldre ikke
aksepterer sitt eget og eneste barn slik det er.
Smerten mestra han stadig bedre, forteller han, men det
siste tilbakeslaget ble for hardt. Det ble for vanskelig å reise seg etterpå.
Han hadde falt for dypt.
Venner og pårørende hadde gjort alt for ham, følte han, så
han kunne ikke laste oss og han følte det var feil å utsette oss for «nok en runde
med krisepsykologi», slik han omtalte det. Han klandra ei heller systemet, som
han var meget fornøyd med og som han alltid berømma for å være fabelaktige.
Dette var simpelthen bare en kamp han tapte.
Walter så på avslutning av livet som ei bedre løsning enn å
fortsette i smerten, enn å begynne med tunge medisiner og alle andre utprøvde
og ikke-utprøvde alternativ.
Så feig? Så langt i fra. Tapper, modig, tøff. Dét var
Walter.
Og egoistisk? Aldri Walter. En mer generøs, omtenksom og
inkluderende person skal du lete lenge etter. Han var hele tida åpen om smerten
sin, om sårene fra barndommen, om kampen mot skyggen fra fortida, om krigen mot
de destruktive kreftene i ham. Hans livsførsel var aldri til skade for noen,
han brukte aldri tvang, han handla alltid med hensyn til andres beste.
Egeninteresse brydde han seg ikke om, annet enn når han var alene og kunne leve
ut sin smale smak innen musikk, mat, drikke, litteratur og sigarer uten å være
til bry for noen, uten å frykte at han skulle bli oppfatta som å være for
opptatt av seg selv. Han sa alltid at vi kunne oppføre oss som hjemme hos ham,
fordi han tidsnok fikk tid til å «dyrke sin smalhet», som han sa det. Han ville
bare gjøre det han kunne for at vi rundt ham hadde det fint, og at vi trivdes
og koste oss rundt ham.
Han visste at venner, kolleger og andre pårørende brydde
seg. Han visste at vi forstod. Fordi vi aksepterte ham slik han var. Vi kjente
historien, forhistorien. VI forstod valgene hans, kommunikasjonen hans,
handlingene hans. Vi forstod hva han valgte å gjøre og ikke gjøre, og hvorfor.
Vi fokuserte på alt det fantastiske ved ham, alle styrkene. Det verdsatte han
mer enn han – helt til det siste – klarte å sette ord på.
Walter sa selv i sitt testamente at mange nok vil tenke på
ham som egoistisk. Han forstod hvorfor, selv om han mente det var feil. Han
visste at vi som stod ham nært aldri tenkte på det som egoistisk, fordi – sagt
med hans egne ord – han visste at «vi aksepterte at og forstod hvorfor han uten
problem kunne forlate sin egen fest og komme tilbake timer senere uten at noen
merka det.» Om det var hans egen fest eller hans eget liv – poenget er at for
ham var det viktigere at andre hadde det fint til tross for hans fravær enn at
vi ikke hadde det fint på grunn av hans nærvær.
Så i stedet for at han skulle holde seg i live og oppleve at
han ødela feststemninga, valgte han å forlate festen for at vi som fortsatt er
der ikke skal få ødelagt stemninga.
For meg er det ikke egoistisk. For vi holder minnet om
Walter levende. Den sterke, tøffe, modige, tapre Walter. Han som satte trivsel
først. Han som satte åpenhet og aksept høyest. Han som klarte å føre alle rundt
ham sammen og «lime oss i hop» bare ved å være den livsbejaende, positive
personen han var.
Så hvem er du til å dømme andres valg i deres krig mot seg
selv? Hvem er du til å bestemme at det Walter gjorde var et mord, et drap? Hvem
er du til å kategorisere min kjæreste bestevenn som feig og egoistisk?
Jeg vil påstå at de som stempler dem som velger å avslutte
livet sitt som feige og egoistiske er de som faktisk er feige og
egoistiske. For de tenker bare på sin egen smerte. De tenker bare på sin egen
vonde samvittighet fordi de vet at de var for feige og for svake til å være der
da noen som nå er borte trengte dem som mest. De projiserer sitt sinne mot seg
selv og sin unnvikelse og sitt fravær mot noen som har kjempa en ekstremt hard
kamp mot seg selv. Ja, kanskje de har følt at de har kjempa mer mot andre og
deres manglende aksept enn de har kjempa mot seg selv.
Og tapt.
Walter – kjære sterke, rause Walter. Du lever alltid i
hjertet mitt og du kommer alltid til å stå som en bauta i min historie. En
bauta som minner meg på hva det vil si å være menneske, som minner meg på hva
et liv er og hva et liv er verdt.
Du har lært meg at alle alternativ er likeverdige, og at det
til syvende og sist er en selv som er sjef i og over eget liv. Du har vist meg
hva styrke er, og du har – mest av alt – fått meg til å innse at jeg må starte
med meg selv og min måte å møte andre mennesker på, fordi ingen vet hvilke
kamper de vi møter står i. Du har, gjennom ditt valg, endra mitt forhold til
mine egne barn drastisk – i positiv retning.
Så. Hva har du, kjære leser, gjort i dag for å
utgjøre en positiv forskjell i noens livskamp?
Med dette avslutter
jeg et kapittel i mitt liv – kapittelet om livets avslutning. Den kommer når
den kommer, enten det er jeg eller ytre omstendigheter som griper inn.
Jeg vil leve. Jeg vil
akseptere og forstå. Jeg vil gi kjærlighet. Elske.
Om jeg så bare er et
mikroskopisk puff i positiv retning i noens liv, er det langt bedre enn å leve
et liv i kamp i sitt eget livs
kvikksand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar