#denfølelsen – når det fremmede er i ditt eget hjem

Denne helga innså jeg at min tenåringssønn og jeg har vokst opp i to forskjellige verdener, selv om vi har vokst opp i den samme bygda «ute på bondelandet». I den bygdeverdenen jeg vokste opp i, fantes det kun mennesker med samme hudfarge som meg selv, alle i bygda hadde norske navn og etternavn og prata samme dialekt. Gutter kledde seg i jeans og skinnjakke og likte jenter, mens jentene kledde seg i kjole eller skjørt og likte gutter. På fritida spilte gutta fotball, kjørte traktor og moped og jobba hjemme på gården, mens jentene spilte piano eller sang i koret og hjalp mora si med husarbeidet.

Selv om det er den samme bygda, har sønnen min vokst opp i en annen verden der jenter går i de klærne de ønsker, løfter vekter, driver med surfing og jobber som mekanikere og slaktere, mens han og kompisene… vel, noen ting har kanskje ikke endra seg. Eller?

Jo, noe har endra seg. Det forstår jeg etter denne helga.

Sønnen min hadde vært med noen kompiser på ei av de lokale strendene og skulle bare hjemom for å skifte klær før han skulle ut igjen for kvelden. Jeg forstod at det var en fest eller noe lignende på gang ut fra praten mellom ham og kompisen som var med ham. Praten gikk livlig for seg kunne jeg høre inne fra rommet hans, selv om både dør og vinduer var lukka. De smilte begge to bredt da de kom ut av rommet, og ensa knapt meg til tross for at jeg stod like ved ytterdøra da de gikk ut.

Ei stund etter at de hadde forlatt huset, ropte dattera mi (som er noen år yngre enn min sønn) på meg. Hun hadde tilfeldigvis vært inn på brorens rom og kommet til å snoke litt rundt. Lettere forvirra lurte hun på hvorfor broren hadde mora sin badedrakt liggende under senga (mora og jeg bor ikke sammen lenger). Også jeg var noe forvirra. Hva skulle en 15 år gammel gutt med mora sin badedrakt, og hvorfor lå den under senga hans?

Jeg ringte til min ekskone og ba henne komme; jeg følte vi trengte å prate sammen. Mens jeg prata med henne i telefonen, benytta tydeligvis den nysgjerrige lillesøstera muligheten til å rote litt rundt i skapet til storebror. Ettersom lydnivået hennes ble ganske høyt, ble jeg nødt for å avslutte telefonsamtalen. Ekskona var i alle fall på vei hit, mens jeg var på vei til min sønns soverom. Der hadde rakkerjenta dratt ut alle klærne i brorens skap, og så temmelig sjokkert ut over funnene hun hadde gjort av 3-4 klesplagg hun tydeligvis ikke hadde regna med å finne i garderoben til en tenåringsgutt.

Hun var ikke alene om å synes at dette var uventa. Etter hvert var det også to nokså overraska foreldre som kunne fastslå at de uventa klærne ikke tilhørte verken mor, far eller lillesøster, selv om jeg først mistenkte at også disse plaggene kom fra moras klesskap.

Da det – på toppen av det hele – falt ut et bilde fra det ene plagget, forstod jeg at sønnen min og jeg var produkt av to helt ulike verdener. På bildet kunne vi se sønnen vår sammen med kompisen fra tidligere, og det gikk tydelig fram at de er mer enn bare venner.

Vi ble enige om at vi sammen skal ta en prat med gutten vår. Selv om barna skal være hos mora den neste uka, bestemte vi at jentungen skal være hos meg og gutten hos mor slik at ikke jenta forsnakker seg og setter storebror i en uventa og potensielt ukomfortabel situasjon.

Jeg lurer bare på hva jeg skal si. Og hvordan.

Hva skal man si til sin 15 år gamle sønn som liker gutter og bruker dameklær? Hva kan man si for å unngå at dette går galt?

Far er – mildt sagt – nervøs for hvordan dette skal ende…