Kvantitetstyranniet: De offentlige systemene vi har skapt

Frelsen min er at jeg ble frilans. At jeg kan styre min egen hverdag og jobbe i mitt eget tempo og justere intensiteten selv. Jeg kan fylle dagene med den kvaliteten jeg ønsker, og jeg styrer helt selv hva som er mål og mening med dagen og om dagen i det hele tatt trenger å ha mål og mening (noen ganger er det helt fint bare å være).
Slik har det dessverre ikke alltid vært.

Jeg har også vært en del av et system. Et system som gjorde meg fysisk og – verst av alt – psykisk uvel. I et system som er ment å ivareta mennesker, var det nettopp jeg ønska å gjøre og nøyaktig det jeg gjorde. Helt til jeg ble fullstendig utbrent av det. Utbrent brukes ofte og av mange, og er ei utfordring for samfunnet. Begrepet er nokså vagt, så jeg har forsøkt å fylle det med konkret betydning og konkret innhold: Jeg ble utbrent fordi jeg stadig måtte gå på kompromiss med integriteten min. Det gjør at man til slutt tappes for krefter, fordi man klarer ikke å legge menneskene man skal ivareta fra seg når man går fra jobb. De betyr simpelthen for mye. Det er tross alt mennesker. I en sårbar posisjon. Mennesker som trenger hjelp – mennesker som desperat trenger andre mennesker og deres nærvær.

I lengden ble det uutholdelig å jobbe i et system der alt skulle måles. Et kvantitetstyranni. Tall og mengder blir styrende for virksomheten og driften. Det gjelder å oppnå de riktig tallene, og for å få til dét i et system der man jobber med mennesker, må menneskene gjøres om til mengder – de må kvantifiseres. Dette betyr at man tar bort kvaliteten ved menneskene og standardiserer dem slik at de kan kategoriseres og settes et tall på. En pasient er et visst antall minutt med omsorg. En elev er en tallkarakter. En sykdom er en viss mengde medisin. Hva med nærværets betydning for omsorg og pleie? Hva med hele mennesket – hele karakteren – og ikke bare en tallkarakter? Hva med opplevelsen man har av en sykdom og det å være menneske?

For meg ble det i lengden umulig å redusere mennesker til slike kvantiteter. Et menneske. Et levende menneske. Det er så mye mer enn noe tall noensinne kan romme, så mye mer enn språk kan romme. Et menneske er en opplevelse. En sosial opplevelse, en sanselig opplevelse, en intellektuell opplevelse, en nær, sterk og kjærlig opplevelse. En opplevelse der man bruker navn, der man omtaler hverandres karaktertrekk på en bekreftende måte, en opplevelse der man møter gjensidig aksept, en opplevelse der man berører, en opplevelse av å bli forstått, en opplevelse av å bli inkludert. En opplevelse av at man er et menneske. Ikke et tall. Ikke en bruker eller klient. Ikke et etternavn. Ikke bokstaver på en skjerm. Ikke et stillbilde (som i større eller mindre eller ingen grad er retusjert).

Jeg syntes det var forferdelig og så vanskelig at det ble umulig å legge disse menneske «vekk» så snart arbeidstida var over. Jeg så… jeg følte – dypt og inderlig – hvordan de ba og trygla om nærvær, aksept og inkludering – om kvalitet. Mens systemet svarte med kvantitet, kynisme og ei kald skulder. Menneskene mista navnene sine. I beste fall ble de en forbokstav. Vanligvis ble de redusert til det generelle og upersonlige ordet «brukeren». Selvsagt er det jo lettere å gå fra jobb og «skru av» alle brukerne enn å skru av
- Marte (14), selvskader med en empati større enn seg selv
- Per (37), med tung depresjon og fantastiske kunstneriske evner
- Line (23), psykologistudent med spiseforstyrrelser
- Magne (52), med sterk avhengighetssårbarhet og 30 år som nødhjelpsarbeider

Selvskader på 14, deprimert på 37, anorektiker på 23 og bruker på 52.

Jeg får enda vondt av det. Jeg får enda meldinger av dem. Jeg blir fremdeles rørt til elver av tårer av takknemligheten deres, selv om jeg følte jeg aldri strakk til – at jeg aldri fikk gjort nok. Likevel takker de altså. Fordi i alle fall én person så dem. Fordi ett menneske møtte dem som mennesker og ikke en diagnose. Fordi de for første gang følte seg akseptert og at de faktisk er et menneske og ikke et problem, ei utfordring eller en «misfit».

Min diagnose er at jeg er glad i mennesker og at jeg så sterkt ønsker at andre har det fint at jeg fullstendig setter meg selv til side. Jeg skulle nok hatt litt mindre av dette, samtidig som systemene våre burde hatt evnen. Systemet er lagd av mennesker og består av mennesker. Men tydeligvis legger de mennesket igjen utenfor arbeidsstedet og går inn i en rolle der de faktisk blir umenneskelige – og lever med det!

Nå smiler lykken til meg fordi jeg kan bruke tida mi på det jeg liker aller best, nemlig å hjelpe andre mennesker, uten at jeg er del av et system som kvantifiserer mennesker og stripper dem for kvalitet. Jeg levde i kvantitetstyranniets mørke, men lever nå i kvalitetskulturens opplyste verden.