Adjø

Det var ikke stillhet

Som ble min bane

For hos meg var det aldri

Stille

Det var verdens døvhet

Verdens likegyldige døvhet

Som fikk meg i kne

Som knakk meg til sist

Smerten jeg bar på

Var en lykke ingen ønska

Alt hva jeg hadde

Alt hva jeg villig delte og ga

Ville ingen – dere ubevisste – ha

Når alle vender ryggen

Til det et omtenksomt hjerte deler

Er en sorti, et farvel uunngåelig

For så høyt ønska jeg en bedre verden

At jeg ga mitt hjerte

For at hver den som nikker bekreftende

Ikke skal være forvirret

Men ha et verdig liv