Samboerskap og ekteskap er absolutt en av de største reformene
en enslig person kan gjennomgå i livet sitt. Strukturen i livet en så langt har
ført gjennomgår ei enorm omlegging når man slår sammen ens liv og hverdag med
et annet menneskes liv og hverdag. Omlegginger av denne typen er ekstremt
krevende og fører ofte til at man enten ikke innleder et samliv eller at
samlivet (i om lag halvparten av tilfellen) ryker.
Da jeg gifta meg med mi fantastiske ekskone Syrine, var det i
ren og pur forelskelse. Begge to var hodestups forelska og ønska «full pakke»
så snart det lot seg gjøre. Ekteskap, svangerskap, stasjonsvogn, hus og hage, oppussing,
hagestell, barnestell, barnehage… hele greia. I den rekkefølgen. På kort tid.
Altfor kort tid. Jeg skulle ønske at vi, midt oppi all vår iver og entusiasme –
midt oppi vår forelskelses blindhet, hadde makta å tenke klart og rasjonelt. At
vi hadde venta med å ta store avgjørelser til etter at forelskelsens rus hadde
lagt seg. Da hadde vi nok klart å planlegge på en mer rasjonell måte.
