Avslutning av livet - ikke feigt og egoistisk!

Selvmord. Selvdrap. Unødvendig harde ord for noe som ikke nødvendigvis er så fælt. For den som utfører det. Hva med å se det fra den som velger å avslutte livet si side? Jeg tror nemlig ikke det er så veldig konstruktivt å se alt fra sitt eget perspektiv og konkludere om alt ut fra egne forutsetninger.

For hvilke forutsetninger har du faktisk til å forstå hvorfor noen velger å avslutte livet sitt når du sliter med å akseptere at å ende sitt eget liv er – for den som gjør det – ei løsning sidestilt med alle de andre alternativene? Ingen forståelse kan komme om du ikke først aksepterer at andres løsninger kan være minst like gode som dine egne.

På høy tid å redefinere vårt syn på selvmord!

Selvmord. Ordet setter sinnet i kok hos meg. Ikke fordi jeg fordømmer selvmord, men fordi jeg nylig leste artikkelen «Vi må snakke om selvmord. Vi må våge å stille spørsmålet.» der mennesker som vurderer selvmord eller begår selvmord blir fordømt. Jeg kjenner fordømmelsen sterkere og sterkere hver gang jeg leser uttalelsene i saka, og kjenner at jeg blir mer og mer provosert av det manglende perspektivet og den manglende ydmykheten Rita Småvik og Hilde-Carin Storhaug utviser i det de blir sitert på.

Ydmykhet er en dyd, sies det bombastisk av så mange. Det virker som om de fleste bare sier dette uten helt å forstå hva de sier. Derfor klargjør jeg hva jeg legger i denne dyden:
Evnen til å akseptere at andres løsninger på utfordrende situasjoner kan være minst like gyldige som dine løsninger.