Religionen stod sterkt i min oppvekst. Naturlig nok – jeg er oppvokst på Jæren, et sted der bibelbeltet er på de aller innerste hakkene. Jeg har gått i søndagsskole, jeg har bekrefta troen jeg fikk i dåpen gjennom konfirmasjonen og jeg har gjennom hele grunnskolen lært meg til å akseptere Guds ord og ikke stille spørsmål ved troen og skriften.
Samtidig har jeg hele mitt liv hatt en sterk frihetstrang og en sterk rettferdighetssans. I ungdomsårene opplevde jeg det som dypt urettferdig at jeg ikke skulle få stille spørsmål ved det jeg hadde blitt fortalt. Skolesystemet, livet i menigheten og tradisjoner satte min frihetstrang under sterkt press. Mine foreldre klarte aldri å besvare mine spørsmål om ”hvorfor”. De avfeide dem og henviste oftere enn hva godt er til at ”godta det du har lært” eller de drepte min nysgjerrighet med ”det bare er sånn”.
I dag beskriver jeg følelsen jeg den gang satt med som å bli vingeklippa. Jeg ble vingeklippa til gudfryktighet og blind lydighet.
Etter hvert lærte jeg meg – av meg selv – å tenke selv. Å tenke kritisk. Denne evnen har med tida blitt en ryggmargsrefleks, en kvalitet. Der jeg før forkasta det jeg ikke var enig i etter at jeg hadde utsatt det for kritisk tanke, bruker jeg nå det andre sier som utgangspunkt – selv om jeg måtte være uenig i det. Jeg ”går inn i” det andre sier og prøver å forstå hvordan andre tenker og hvorfor de som er uenige mener det er fornuft i det de sier og mener. Ved å gjøre dette, kan jeg ta eierskap over det de sier og formulere det med egne ord.
Jeg har altså utvikla evnen til å erkjenne at andre kan ha gode poeng, definere hva jeg synes er gode poeng, begrunne hvorfor jeg mener det er gode poeng, finne ut hvordan jeg kan gjør det ”til mitt eget” (i god Idol-ånd) for slik å bli i stand til å endre mine prinsipp. På denne måten utvider jeg min virkelighetsforståelse, jeg blir mer imøtekommende og inkluderende samt at jeg blir mer fleksibel i møte med andre mennesker og forståelsen av dem.
De ti bud er noe jeg over lang tid har dratt gjennom de ovennevnte stegene. Budene som bør være enhver kristen persons utgangspunkt for god livsførsel; liksom-vedtatte sannheter jeg hadde som utenatlekse både hjemme, på søndagsskolen og i grunnskolen. Mekanisk innlæring av ti punkter (men som egentlig er fjorten?). O store hellighet framfor noen innen kristendom har jeg altså utsatt for refleksjon og kritisk tanke. Jeg har forsøkt å gjøre dem til mine egne.
Forutsetninga for min nye forståelse av tidenes mest kjente bud, er et annerledes og nytt forhold til konseptet Gud. Jeg mener at skal man utfordre innholdet og intensjonen med budene, må man gjøre det etter at man først har redefinert gud og skaperverket. Man kan selvsagt ikke få en ny forståelse innenfor de gamle rammene, akkurat som man ikke kan finne en ny vei til fjelltoppen innenfor rammene av de gamle stiene.
Gud er, i min nye forståelse, ensbetydende med naturen. Konsekvensen av dette er at Jesus er en reformator av jødedommen og at Jesu budskap handler om at vi må leve i bærekraft med naturen, at vi ikke må sette noe menneskeskapt over naturen, at vi ikke skal definere noe som ”vår natur” og kalle det for ”naturen” og at vi ikke skal dyrke menneskeskapte system som vår religion. Sagt med et mer moderne og rasjonalt språk:
Mennesket er avhengig av naturen, men naturen er ikke avhengig av mennesket. Bærekraft for alt liv er viktigere enn profitt og menneskeskapte system som kapitalismen kan ikke erstatte og settes over naturen. Menneskeskapte system er ikke naturen, og derfor er de heller ikke ”vår natur”.
Dersom vi bytter Gud ut med naturen i religiøse tekster, og spesifikt i Bibelen, samtidig som vi ser på Jesus som en ekstremt tidlig MDG-politiker, blir plutselig budene logiske og hensikten høyst rasjonell. Kanskje er jeg i ferd med å finne min vei tilbake til religionen jeg på det nærmeste hadde forlatt?
Etter lang tids overveielse, refleksjon og kritisk tanke, har jeg derfor kommet fram til at naturen er Gud og at Jesus var en liberal reformator som var opptatt av at forvaltninga av naturen og alt som finnes ikke bare var en oppgave naturen hadde tildelt jødene. For Jesus var dette en oppgave som ligger på alle mennesker i hele verden – uavhengig av kjønn, etnisitet, kultur, alder, religiøs overbevisning etc. Derfor var det så viktig for ham at man skulle gå ut i verden og dele dette budskapet; at flest mulig skulle kjenne til det for å ansvarliggjøre menneskeheten og få dem til å spre budskapet om at vi må forvalte naturen og alt som finnes på en bærekraftig måte til så mange mennesker som mulig.
Jeg har derfor tatt meg friheten til å skrive de ti bud anno 2016:
